Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Velkommen til Okstindan, Nord-Norges tak!
v/ Dag Brygfjell

Når et fargesprakende nordlys spiller opp over Okstindan en iskald vinterkveld, eller Røsvatnet ligger speilblank en lys sommernatt, da er du kommet til kontrastenes fjellrike ved Nord-Norges tak. Her avløses myke og runde fjellformasjoner av 11 spisse og høye topper, hvor Oksskolten 1916 m.o.h troner som Nord-Norges høyeste fjell. Her kan du få nye erfaringer med et nydelig blålys i spennende bresprekker.


Okstindnaturens kontraster gjenspeiler seg i alt været du må være forberedt på når turen legges hit. I dette området er været en uberegnelig og mektig vert. Verten kan riktig innynde seg med varm sol fra skyfri himmel og i enkelte ubeskrivelige fine øyeblikk vise Okstindbreen innbydende, silkesnøhvit og fristende. Men før du vet ordet av det kan den uberegnelige nordvesten ligge på lur og oppføre seg vill og rasende med en iskald gjennomtrengende vind slik at du føler deg riktig ufyselig behandlet. På Gråfjellhytta er det målt vindkast på 170,6 km/t. I følge Beauforts vindskala er det orkan når vinden er over 118 km/t, og Beauforts vindskala rekker ikke lenger…….


I en landsdel med store kontraster i natur- og værforhold er det mange som gjennom egne sure erfaringer kan skrive under på at det er en hel verden av forskjeller på en tur rundt Okstindan og en A4-tur over Hardangervidda med godt merkede T-løyper og betjente hytter med treretters middag.


Det er forskjell. På vondt. Og på godt!


Hyttene rundt Okstindan er selvbetjente. Standarden er høy med unntak av Steinbua som må betraktes som nødinnkvartering. På Gråfjellhytta kan du overnatte 1000 m.o.h ikke kangt fra brekanten. Kjensvasshytta har bilvei helt fram til hytta om sommeren og der er det bygget badstue. I Spjeltfjelldalen kan du til og med finne en samisk køte hvor det er mulig å overnatte. Du er sikret tak over hodet, ei seng for natta og en ovn for varme og matlaging.


Mange steder er stiene knapt synlige. Ofte er det bare to-tre steiner nennsomt støttet opp mot hverandre som forteller at du er på rett vei. Og stundom er stiene vanskelig å få øye på. Kart og kompass trengs derfor. Ikke bare i uvær og tåke, men ganske enkelt for å finne frem.


Om du vil vandre i Okstindmassivet må du selv sommerstid ha med deg klær nok til en middels overvintring på Nordpolen, og samtidig være forberedt på varm sol fra skyfri sommerhimmel ved kvite sandstrender. Du kan få bruk for det meste. I løpet av en kort formiddag. Ha med mat nok. Pluss en ukes ekstra forsyning. Før du vet ordet av det kan du bli værfast i flere dager. Ha med kart og kompass. Og kanskje noen nødraketter. En ny overdrivelse? Å ja, litt. Men ikke så mye.


Husk at marginene er små. Vrikker du ankelen på Hardangervidda, rekker du knapt å falle halvveis før en annen fjellvandrer når tak i deg og støtter deg frem til nærmeste hytte. Vrikker du ankelen på tur opp mot Bjørnskolten kan du, selv i ”høysesongen”, risikere å bli liggende mutters alene noen dager, med unntak av besøk fra en nysgjerrig rein som stikker innom. Eller en jerv eller ei gaupe? Dersom du skulle være utsatt for et slikt uhell nettopp under Bjørnskolten er det muligens ikke noen trøst å vite at Jon Ottensen og hans sønner, som bodde i Inderdalen noen timers gange fra der du ligger, skjøt 13 bjørner i dette området.


Dersom du tenker å tilberede mat og drikke i nærheten av Okstindbreen må du ha med deg brensel. Et sprakende kaffebål høyt til fjells så langt mot nord kan være et relativt mislykket foretak. Husk at det meste av vegetasjon over mikroskopisk nivå slutter noen få hundre meter over havflaten. Jo lengre nord, jo lavere. Når du kommer opp i 1.000 m.o.h i Okstindmassivet finner du ikke engang noe å pirke deg mellom tennene med. Her er det isbreene som råder grunnen.


Godt med klær? Ullvotter? Skikkelig lue? Selvsagt. Svært kjekt å ha når nordvesten vil måle krefter og utholdenhet med deg. Men for all del; en sjelden gang kan du uten problemer tenne en fyrstikk på toppen av Okstinden kun i Adams drakt. Om du i det hele tatt har noe igjen av Adams drakt etter at skarp maisol på Okstindbreen har fått virke noen timer for lenge på vinterbleik hud!? Når den sunne fornuft har tatt kvelden kan forfengelighetens pris være en ubarmhjertig påminnelse om at selv flere tykke lag med solfaktor 20 kan være nødvendig i vårsolen på Okstindbreen.


For topp-samlere er Oksskolten obligatorisk. Som Nord-Norges høyeste fjell må den bestiges. Og turen og utsikten vil du ikke glemme så fort dersom været er på din side.


Det jeg stadig drømmer om er om han ikke snart skal glimte til med en uforglemmelig ukeslang sommerdag. Jeg lengter etter den ene sommeropplevelsen som visker ut skillet mellom dag og natt og kan friste med inntrykk som bare må oppleves. Da blir det så umåtelig godt å være til. Jeg blir godstemt helt inn til sjela og bare nyter tilværelsen.


Her, tett opp under brekanten på Gråfjellhytta, kan jeg opplevde en enorm stillhet og jeg kan forunderlig nok ikke tenke meg å være slike øyeblikk foruten. Her kan jeg bli stille inne i meg selv og nyte hvert sekund. Stillheten, karrigheten, værskiftene og ensomheten kryper umerkelig inn under huden på meg slik at jeg blir mer årvåken og oppmerksom på naturens eget liv. Naturopplevelsene blir mer intense og inderlige, og kan til dels merkes helt inn til ryggmargen. Når jeg tar meg tid til å la naturens egne kunstverker påvirke meg, finnes det knapt noe bedre sted enn Okstindan. Store områder som til dels er svært vanskelig tilgjengelig og nærmest uberørt, og hvor den korteste avstikker fra en T-merket sti gir meg følelsen av å være den første som har vært akkurat der. Og kanskje er jeg nettopp det? Det er nettopp dette som er selve fjell-livet på Nord-Norges tak.

Det er naturen og jeg.


Under midnattsol eller nordlys har jeg kun meg selv å stole på – fysisk og ikke minst psykisk. Klokka stopper. Fra nå av er det lyset, magen og tilfeldighetene som bestemmer tiden. Jeg står opp sammen med sola, og legger meg når kvelden har vist seg fra godsiden med en uforglemmelig rød solnedgang. Jeg tillater meg å leve av det dagen har å by på av naturopplevelser.


Og jeg blir ydmyk og hensynsfull, og litt ærbødig over tanken om at Okstindan kan være et samisk hellig fjell. En av dalene i Okstindmassivet heter Bessedør. Navnet er avledet av det samiske ordet Bissiedürrie som oversatt til norsk betyr en hellig fjelldal.


Om du ser på Turkart Hemnes kommune 1992 vil du finne navnet Okstinden på en av toppene i Okstindmassivet. Under navnet Okstinden finner du ordet Vuaksantjahke, som er det samiske navnet på Okstinden. Vuaksan betyr okse oversatt til norsk, og tjahke betyr en spiss tind. Vuaksan er det samiske ordet for en vanlig norsk bufeokse. Og nå kan du begynne å undre deg! Hvordan kan det ha seg at norske bufeokser muligens har fått æren av å være opphavet til navnet på Okstindan?


Dette fjellet har sin egen joik. Karl Tiren skrev ned følgende kommentar om Okstindjoiken: ”Sjöngs först af en lapp, som vid kusten köpt eller bytt till sig en oxe hvilken skulle offras vid Oxtinderne åt en afgud, förlorade sin not i sjön Rösvand emedan en stor fisk med ”horn” (sannolikt en mal) tagit den, sedermera vandrade han öfver glaciären med oxen då denne blev ostyrig och försvann ned i en rämna i isen.”


Her i et bortgjemt fjelleventyr får fantasien et etterlengtet spillerom og her kan jeg nyte stillheten, ensomheten, utfordringene og kontrastene.