Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

En historie fra Steikvassdalen med tragisk utfall
Fortalt av Kristian Steikvasselv til Dag Brygfjell

Året er 1956 og det er påskestemning hos Maren og Martin Stekvasselv på fjellgården Steikvasselv. Gården ligger tett opp under det fristende Okstindmassivet med Oksskolten 1.916 m.o.h. som er Nord-Norges høyeste topp. Fem svenske gutter er kommet fra Sverige på ski med store og tunge pulker på slep. De har fått låne stua til Maren og Martin som overnattingsplass. Mandag 26. mars tok de svenske fjellturistene seg en tur opp på Okstindbreen. Etter en fin dag på breen kom de utpå ettermiddagen tilbake til Steikvasselv og kunne meddele at de hadde sett en elg som hadde gått seg ned i isen i Gryta innerst inne i Steikvassdalen.


Etter en kort diskusjon ble det bestemt at den eldste sønnen på gården, Ole Stekvasselv, skulle ta seg opp i Steikvassdalen for å avlive elgen. Han var godt vant med å gå på jakt, men det var heller sjelden at jaktturen hadde gått til Gryta. Ole tok med seg børsa og en kikkert, og sent på ettermiddagen tok han skiene fatt for å finne elgen.


Ettermiddagen gikk over mot kveld. Mørket falt på og nede på Steikvasselv gård begynte Maren og Martin å bli urolige over at sønnen Ole ikke var kommet heim. I 20-tida bestemte broren Kristian Stekvasselv seg for å gå opp i dalen for å se etter Ole. Det ble dessuten sendt bud til nabogården Sundslia med spørsmål om noen derfra kunne være med å lete etter Ole. Etter å ha pakket nødvendig utstyr gjorde fire Sundslikarer seg umiddelbart klare for å gå ut i mørke natta for å lete etter Ole. Det var Johan, Arnt, Jacob og Kåre Sundsli. Også Ole´s søskenbarn Harald Stekvasselv deltok i letingen.


Det var to kilometer til Sundslia så Kristian hadde ikke tid til å vente på de andre. Han var den første som tok seg opp gjennom Steikvassdalen mot Gryta. Kristian hadde med seg en petromaks til lyskilde. Det var overskyet denne kvelden så det var nærmest bekmørkt. Kristian fulgte skisporene til Ole så langt det var mulig. Etter at skisporene fra Ole ble borte, var det nærmest som å lete etter nåla i en høystakk. Men Kristian fortsatte letingen for å se om han kunne finne broren. Det lille lyset fra petromaksen kunne vel gi litt lys i en omkrets av en fem til ti meter, men ut over det var sikten heller sparsom.


Etter en liten time kom Kristian opp mot Gryta. I og med at han ikke hadde noen formening om hvor Ole kunne befinne seg, var det nærmest som et Guds under at han gikk seg rett på broren. På høyresida opp mot breen kunne han skimte at noe beveget seg. Da Kristian kom nærmere ble han møtt av et syn som han gjerne ville vært foruten. Det var broren Ole som lå på rygg og forsøkte å skyve seg bakover og nedover med føttene. Forferdelsen ble ikke mindre da Kristian nådde helt frem til Ole. Nå fikk han se at broren var forslått til det ugjenkjennelige. Ansiktet var blodig og opphovnet i en slik grad at Ole nærmest var helt blind. Kjeven var brukket, tenner var slått ut og han kunne ikke gjøre seg forstått.


Heldigvis tok det ikke lang tid før Johan, Arnt, Jacob, Kåre og Harald kom tilstede. De surret sammen en skikjelke av det utstyret de hadde tatt med seg, og dro Ole ned til Steikvasselv gård.


Rundt midnattstid kunne Maren og Martin konstatere at Ole var kommet til rette. Det var en lettelse at Ole var i livet, men det var en grusom opplevelse å se hvor forslått sønnen var.


Det var ikke noe tvil om at Ole måtte til sykehuset i Mosjøen snarest mulig. Så snart morgenlyset kom den 27. mars 1956, på Ole´s 30-årsdag, startet første delen av transporten til sykehuset i Mosjøen. Sverre Røli, på nabogården Rølia, hadde blitt kontaktet i løpet av natta med spørsmål om han kunne transportere Ole de første to milene over Nord-Røssvatnet via Sundåssundet til Varntresk. Sverre hadde en Gråtass traktor og sammen med Frits Røli gikk ferden fra Steikvasselv til Varntresk. Ole ble lagt på en hesteslede på slep etter traktoren. Det var skavlete på isen og Ole ynket seg når bevegelsene ble for brå. Frits måtte derfor holde et rolig tempo, og turen tok cirka tre timer.


Dagfinn Hagavei ble også kontaktet, og i Varntresk var han klar til å fortsette turen mot Gruben sammen med Ole´s søskenbarn, Jon Sæterstad. Dagfinn hadde en Gråtass traktor som var utstyrt med vinterbelter. Dagfinn og Jon la noen ekstra madrasser på hestesleden slik at Ole skulle ligge bedre. Med sleden på slep gikk turen de neste to milene til Gruben. Isen på vatnet var fortsatt like skavlete og bårete, og Ole hadde store smerter når hestesleden gjorde et uventet kast. Dagfinn kjørte derfor svært forsiktig, og det hendte at han måtte stoppe hver hundrede meter slik at Ole skulle få ro. Turen fra Varntresk til Gruben tok cirka tre timer. I Gruben, ved butikken til Alf Gruben, sto sykebilen klar og kjørte Ole til sykehuset i Mosjøen. Jon Sæterstad ble med sykebilen til Mosjøen, mens Dagfinn ble igjen i Gruben. Her ventet han til Jon kom tilbake, og deretter kjørte de begge til Varntresk. Dagfinn kjørte deretter heim til Meisvika. I følge Dagfinn Hagavei var dette noe av det verste han hadde opplevd.


Dagen etter gikk Kristian Stekvasselv opp i Gryta for å se etter geværet, kikkerten og skiene til Ole. Oppe i Gryta tok han seg fram til plassen hvor han fant broren kvelden før, men det var ingen spor etter hvor turen til Ole hadde foregått. Fjellet i området hvor Ole ble funnet var stort sett svaberg som var dekket av issvuller. Kristian regner med at Ole hadde kommet fra oversida og hadde forsøkt å ta seg ned mot Gryta fra Steikvassbreen. Ole hadde nok blitt overrasket av hvor bratt og isete det var akkurat der han prøvde å ta seg ned

og han hadde nok falt nedover fjellsiden flere hundre meter.


Kristian fant kun en ski etter Ole. Verken børsa, kikkerten eller elgen var det spor etter.


Ole hadde pådratt seg så omfattende skader at han døde på Mosjøen sykehus den 13. april 1956, 18 dager etter den skjebnesvangre ulykken.