Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

En ulykke ved Gressvatnet i 1878
Fra Årbok for Rana 1972

Som vanlig var Spjeltfjelldalen sommerbeiteområde for reinflokken til Nils og Sjul Andersson fra Sverige. Spjeltfjelldalen var frodig, og den gav dyrene rikelig med næringsrik mat, som var et nødvendig grunnlag for å greie vinteren lenger øst.


Sommeren var på hell, og flokken var samlet og skulle drives østover mot grensen. Det som var igjen å gjøre, var å bryte opp leiren, lete opp reiner som gikk for seg selv i dalen, og å frakte mat og husgeråd tilbake til Sverige med båten de hadde på Gressvatnet.


Sjul Andersson og kona Margreta hadde tre barn som var med under oppholdet i Spjeltfjelldalen, likeså var en dreng og ei pike sammen med dem.


Sjul og familien ordnet opp i køta og fikk båret alt til båten i Gressmokkan. Drengen hadde allerede dagen før gått sørover og ned dalen og sett etter rein i Tängvassdalen og Olfjellet.


Det er store avstander i området, så han fikk overnatte hos kjenninger i Stekvasselva da det ble kveld.??

Da morgenen kom, sies det at drengen fikk det travelt med å komme seg av gårde. Han hadde ikke tid til å drikke kaffe før han takket for seg og skyndte seg innover dalen.


Da han kom til køtaplassen, var alt ryddet og forlatt. Familien hadde allerede bestemt at Sjul skulle ta med seg de tre barna og utstyret deres i båten og ro etter vatnet til Umeidet som ligger i nordøstenden av Gressvatnet. Margreta og piken skulle gå landet forbi Tjirratjakke og Miesken (Reinkalvarfjellet) og drive reinflokken til avtalt møtested. Gressvatnet lå blankstille så båten ble tungt lastet.


Drengen skyndte seg for å nå dem, og Sjul hadde akkurat gått ut fra land da drengen ropte at de måtte snu og ta han med. Båten ble ikke lettere å manøvrere etter at det ble enda en person i den.


Det gikk ikke lang tid før det begynte å skye over i vest. Når himmelen mørkner over Oksskolten og Okshornet , er det et dårlig tegn. Da er det uvær fra havet som kommer innover. Først kommer skyene, så begynner tindene å buldre, så kommer uværet,- og det kan komme fort. Tindene er som en magnet , trekker uværet til seg fra vest og sender det videre ned mot Gressvatnet med ei uforklarlig makt.


Jeg har selv ligget værfast i et slikt inferno ved Paradisbukta . Vatnet går kvitt, bølgene er høye og krappe, og skummet fra bølgene kan slå 50 meter innover land. Bjørkene på Storneset ligger flate, det er ikke forhold for folk verken på vatnet eller på land.


Margreta som gikk i skoggrensa, såg hvordan været utviklet seg. Hun hadde opplevd dette flere ganger. Hun hadde sett den tunglastede båten gå forbi Paradisbukta, og hun visste at den var ute på det åpne vatnet da været slo om. Sikten ble så dårlig at hun hadde ikke mulighet til å følge med hvordan det gikk med de i båten. Faktisk ble vinden så sterk der de gikk at både hun og piken begynte å få mer enn nok med å holde seg på beina.


De kom seg etter hvert til leirplassen og fikk tent opp et bål, men Sjul og ungene kom ikke. De ante uråd og fryktet det verste, men det var lite de kunne gjøre. Mørket seg på og natten meldte sin ankomst. Vinden stod på like sterk, og det var vantrivelig for de som ventet.


Mennesket blir så lite når naturkreftene tar tak, håpløsheten er rådende , og det er bare å vente og vente på at det snart går over.


Det ble ei lang natt med lite søvn, ingen flere kom til leirplassen, natta var fylt med uhygge og vonde tanker. Uværet rev og slet og var det eneste som fikk tankene bort fra båten som var en eller annen plass der ute. Dagslyset ville liksom aldri komme slik at de fikk gå ut for å se etter dem.


De visste så altfor godt hva slikt vær betydde. De kjente til andre som hadde omkommet i andre fjellsjøer. Frykten var at nå var det deres tur til å miste sine nærmeste.


Straks det grydde av dag dro Margreta ut og gikk langs stranda. Vinden var fortsatt sterk, men nå ville hun ha svar på alt som hadde gått gjennom hodet på henne om natta, ingenting kunne stoppe henne.


Etter litt leting i grålysninga fikk hun se et båtvrak som var slengt mot stenene i stranda. Hun så fort at det var deres båt. Hun så også at Sjul hadde bundet beltreima si fast i stamnen på båten. Der hadde han nok forsøkt å holde seg fast i den opprømte sjøen, men kreftene hadde nok ebbet ut. Nå var det bare reima som var igjen.


Litt lengre bort fant Margreta det minste barnet sitt. Det låg inntullet i klærne og teltduken, akkurat slik som hun hadde pakket det inn dagen før da hun la ungen i båten. Teltduken var vanntett, så ungen hadde holdt seg flytende da båten sank. Alt var som før, bare livet var borte.


Piken som var sammen med Margreta, har fortalt at det var et sterkt øyeblikk. Margreta tok opp ungen, holdt den i armene sine og gråt. Så bar hun den til leirplassen, fyrte opp et bål og varmet ungen ved ilden. Men ungen var og ble like kald. Hun strøk den over ansiktet, prøvde og prøvde, klaget og sørget. Det var en forferdelig formiddag. Realitetene hogg seg fast i dem, det verst tenkelige var sant,- stormen, vraket, ungen,- alle ville være borte for alltid.


Etter hvert bar de med seg ungen og gikk til de som bodde nærmest. Det var et forferdelig budskap de bar fram, ordene var ikke mange, det var heller ikke nødvendig. Fem stykker hadde omkommet i Gressvatnet, fire av dem lå igjen der oppe.


Ulykken gjorde et voldsom inntrykk på alle i området. Det ble satt i gang med sokning med mye mannskap i området der båten ble funnet. De fant ei kiste med mat. Det var alt som kom opp. Sjul, to av ungene hans og drengen ble igjen der.


De omkomne hadde naturen som sitt leveområde, de utnyttet det naturen hadde å gi og levde i den og med den. Men selv kunnskapene de hadde, ble for små da uværet satte inn. Naturkreftene hadde igjen krevd sitt, respekten for dem blir aldri stor nok.


For Margreta ble marerittet ved Gressvatnet for tøft. Hun greide ikke belastningen og døde to år etter ulykken.

Jeg har mange ganger stoppet opp i lia der turstien går og sett utover Paradisbukta, Storneset og storvatnet. Når vatnet ligger helt blikkstille og speiler fjella omkring er det uvirkelig å forestille seg det infernoet som disse folkene opplevde. Dette var selvsagt før reguleringen av vatnet, så de indre områdene fra bukta var naturligvis noe lunere, og Sjul måtte lenger ut for å komme forbi Storneset. Dette var kanskje årsaken til feilberegningen sammen med den raske endringen av været.


Anders From (1810 – 1882) fra Høgås i Angesdal skrev ei vise om ulykken ved Gressvatnet. Den har også bidratt til at minnet om de omkomne har levd videre.

Lappvisan

(Eller Sjul Anders visa)

En obestændig vandring i denna værlden ær

vart ute vi æn vandra det imot døden bær,

ty ingenting ær vissare, ur tiden skal vi gå,

och ingenting ovissare, vad slutet bliva må.


Som fågelen bortflyger och hastig från oss far

får många møta døden i sina halva dar,

om morgonen ær blomman grøn och i sin størsta frøjd,

om aftonen ær den førbi och ned mot jorden bøjd.


En lappmann var på resa att flytta från sitt stæll,

som sådant folk månd bruka hær upp i nordens fjæll.

Bedrøvlig blir den dagen før honom och de små,

som nu fick møta døden i djupa båljan blå.


Tre barn, den fjærde faderen, den femte var hans dreng,

som alla fingo føljas i djupa bøljans sæng,

men om de fingo føljas uti det goda land,

dær alla folk får samlas uppå den andre strand.


De stego fem i båten och rodde ifrån land

men ingen kom med livet att nå den andra strand,

ty stormen bliver farlig och vågen børjar gå.

Dær var ej hjælp att vænta, ty ingen faran såg.


Hustrun var i skaogen, i bergens vida fjæll,

dær fikk hon ensam møta en mørk och dyster kvæll,

då hennes barn och make så hastig vandrat av,

de æro nu førsvunna uti en dyster grav.


Hon læmnades dær ensam med sorgen i sitt brøst,

hon tror ej mer i værlden skall finnas någon trøst.

Om hon kunde sætta sitt hopp til Herren Gud,

att nær hon læmnar værlden få bli en Kristi brud!


Om faderen finge flytta tilhimlasalen in

och sæga til Vår Herre se dær ær barnen min,

då skulde harpan klinga på høgre vis en gång,

och evig, evig sjunga bland ænglars kør en song.


Jag slutar nu min visa men ber før en och var

att ingen blir borttagen i sina halva dar.

Hjælp oss att redligt vandra til sista dagen kom,

att vi med helig længtan førbida Herrens dom.


Visa handler om Sjul Andersson f. 1835 og barna Margareta f. 1865, Maria Magdalena f. 1870 og Sjul Anders f. 1875 samt drengen hans. De hadde et barn, Anna Stina, som var på skole. Kona hans skulle vere i lag med reinskokken så ho var ikkje med i båten.