Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

 

Det er tydelige spor i området etter den samiske tilstedeværelsen. Det er blant annet køte-plasser, f eks. kan nevnes navn som Køtaneset, Køtahåjen og Køtalia Summen av disse sporene viser at det har vært en nokså stor samisk befolkning rundt Bleikvatnet. Det er lite som er registrert av boplasser, og særlig liggarsteina. Liggarsteiner ble brukt bare for en natt, det finnes mange slike.


Det er ikke så lett å identifisere disse folkene, men størsteparten av de som oppholdt seg rundt Bleikvatnet om sommeren, kom fra Sorsele, Stensele og Storuman-området. Dette var folk som oppholdt seg rundt vatnet for å ha sommerbeite, og de hadde sommer-køte. De hadde en god del omgang med fastboende, og det ble mange historier om dette. Enkelte var jo mer kjente enn andre, det var folk som bodde og oppholdt seg i området over lengre tider.


Samer med boplass ved Bleikvatnet på 1700- og 1800-tallet

Gjennom Kjell Åke Lundstrøms slektsforskning er det dokumentert samer med adresse Blekvattnet. Dette i forbindelse med kirkelige handlinger som dåp o. a. Identifisering av noen av samene som bodde ved Bleikvatn, etter slektsoppsett av Kjell Åke Lundstrøm: Sara Matsdotter f. 1714, Kerstin Fredriksdotter f. 1727, Per Sjulson f. 1730, Marit Nilsdotter f. 1737, Anders Erikson f. 1755, Mats Erikson f. 1757, Anna Margarea Eriksdotter f. 1762, Cesilie Kristina Tomasdotter f. 1765, Sjul Erikson f. 1765, Kerstin Matsdotter f. 1792, Sara Marie Eriksdotterr f. 1794, Berit Tomasdotter f. 1794, Fredrik Kristian Erikson f. 1795, Tomas Matson f. 1797, Kerstin Persdotter f. 1799, Anna Persdotter f. 1801, Nils Matson f. 1801, Erik Matson f. 1804, Kristian Fredrikson f. 1823, Elin Kristina Fredriksdotter f. 1825, Erik Andreas Person f. 1827, Fredrik Olaus Fredrikson f. 1832, Per Fredrikson f. 1835, Per Månson f. 1836.


Sytingsrein

For de bofaste, ved Oksfjellelva, Lenningan og Finneset, var det positivt at det var reindrift i nærheten. Opplegget med sytingsrein var en institusjon. Ser man på tellingene fra alle de gamle fjellgårdene så har gårdene eget reinmerke og har rein til bevoktning hos samene som flyttet rundt med reinen og dette kaltes for sytingsrein. Gjensidigheten var viktig for at dette samarbeidet skulle fungere. Bøndene hadde rein sammen med samene, slik sikret de seg en matreserve. Denne matreserven kunne være svært viktig i dårlige år. Til gjengjeld fikk reindriverne hjelp med for eksempel barnepass i arbeids-topper som kalvmerking, sneiping, flytting eller hva det måtte være. Samene fikk også hjelp ved at det var noen faste som tok rede på deres tarv, med hensyn til offentlige institusjoner, skatt osv. Dette med sytingsrein har nok hatt stor betydning for fjellfolket til all tid. For enkelte var dette på grensen mellom bitter nød og en slags levemåte. Man kan le litt av reintallene, de fleste står oppført med tre-fire, opp til ti rein på hver gård. Etter de historier som går, så var nok reintallene for gårdene langt høyere. Sannheten er nok nærmere når man anslår 20-30 rein på hver gård. Dette var nok av skattemessige grunner, for rein var jo et skatteobjekt på lik linje med andre husdyr. Men hvem skulle reise rundt på fjellene og telle rein? Med sytingsrein fikk de som var bofast et verdifullt og nødvendig tillegg til husdyrbruket. Reinen skaffet kjøtt til husholdningen og reinsteiker for salg. Reinskinnet ble brukt til sengetøy, klær, fottøy, og garvet til reimer. Sener av rein var kjent for å være de beste til senetråd.


Samene hadde nytte av at de hadde en fast plass å forholde seg til f. eks.for oppbevaring og lagring av utstyr. og for hjelp under slakting, kalvemerking, kastrering osv.


Det var også bra at småbarn og gamle som ikke klarte å følge med under flytting og annet, hadde et sted å bo, og fikk stell og omsorg. Samene var lange tider til fjells på flyttinga og ellers i arbeidet med reinen, og da var det bra at de fastboende kunne ivareta deres tarv.


Kulturfellesskap var nok og av betydning for å dempe konflikter. Inngifte var ikke uvanlig, Og du skal ikke skrape mye i skinnet på det gamle bygdefolket før du finner slektskapet med de som hang bak i reinskokken.

De gamle bygdelappene var skikkelige folk med velordnede forhold, både i arbeid og fritid, de hadde høg status.


Per og Jon Tomson

En av de mer kjente var Per Tomsa, han bodde under en heller i Grøndalen, egentlig nærmere Oksfjellelva. Her bodde han sammen med broren sin, Jo eller Jon, og kjerringa til Jo. De var kjent for å være langt fra ærlige, de beskattet stabburene både hos fastboende og hos andre samer, og de ble passet godt på. Det var nok ikke så enkelt å bo i Grønndalen på vinteren, så de kom gjerne til gårdene for å få vinteropphold. Ved Steikvasselva ble Jo og kjerringa tatt. Det var Tolvmann-Mons Andersson som sto for denne operasjonen. De ble transportert til Hemnesberget, der kom de på straff. Samtidig hadde Per Tomsa kommet seg til Svartvatnet, der ble han tatt. Det gikk likedan med han: rett på straff. Dette er de eneste man har hørt om som har vært til fortred for de fastboende og de andre samene. Ellers var det gode forhold mellom de fastboende og samene, de var til og med i noen grad avhengige av hverandre.


Denne helleren i grønndalen som Per bodde under, ser i dag ikke ut for at stedet noen gang kan ha vært brukt som menneskebolig. Men man kan se rester etter muren (veggen) i fremkant. Onklene mine kan huske at de i sin ungdom, da de var gjetere, ofte var innom der når det regnet. Da var der mye rester etter beboerne, som bord og stoler o.l. Siden har en blokk ramlet ned og knust mye av innboet, derfor er den ikke slik nå som da Per bodde der.


Nils Pedersen Fjällström

En annen kjent figur, var Nils Pedersen Fjällström, Nils Pærsæ. Han hadde køte i Grønndalen. Den var mer permanent enn helleren til Per og Jo. I køta var det oppmurt innvendig ildsted, slik at der lages mat, og holdes varmt. Han holdt til i denne køta på sommeren, og var i furuskogene i Sverige på vinteren. Men de gangene de var godt beite utover høsten, og Nils leste naturen rett, så overvintret han i Grønndalskøta. Det var bekvemt å slippe flyttinga hver høst og vår med alt styret som det medførte. Flere av barna hans ble født i nettopp denne køta. Kjerringa til Nils var vidt berømt som et ordentlig rivjern, et arbeidsmenneske til tusen og tilbake igjen. Nils hadde omfattende samarbeid med Anders Iversen i Oksfjellelva. De var blant annet jaktkompiser, og holdt mye sammen. En historie om Nils går som følger; han kunne bli nokså arg på rovdyrene. Gaupa hadde revet en del av reinen hans i Grønndalen. Han startet da ved høvelig føre og fulgte sporene, han rente tre lag rundt Grønnfjellet, men da ble gaupa trøtt og Nils nådde den igjen rett ovafor husene i Oksfjellelva. Han slo av ryggen på gaupa med sjutstaven, og lot den ligge der, så dro han ned til gården for å få seg kaffe. Der ble han spurt hva som hadde skjedd med gaupa. Da svarte Nils at den ikke kom seg noen steder for å gjøre mer ugagn. For dette fikk han kjeft, han skulle ha tatt livet av gaupa, for slikt gjør man jo ikke. Ja, men ho ha gåitt av å ligg der ei stuinn å tenkje på sennæ missgjærninger, sa Nils, før han reiste oppover lia og tok livet av rovdyret.


I Grøndalen, når man kommer fra Gløsen og ser innover, ligger der en myr. På denne myra er det svartmudder, altså ikke gressbevokst, men den er tørr og fin. Der hadde Nils gjerdeplass, som ble brukt til merking, slakting melking m.m. Kontantene til Nils, som de fleste andre likesinnede, vare stort sett sølvpenger. De ble oppbevart i en gammeldags tobakksdåse av messing, denne oppbevarte de i koftebarmen. Under arbeid på denne svartmyra, var det en okse som fikk tredd hornet under beltet til Nils slik at det ble revet over. Dette beltet fungert som stopper for det som ble oppbevart i kofta, slik at da det røk, falt tobakksdåsen ut og ble nedtråkket av reinen. Nils gjorde et voldsomt arbeid for å grave og lete etter sølvpengene sine. Men de var og ble borte. Denne sølvpenge-dåsen har det blitt jaktet mye på, helt fram til vår tid. Jeg har også vært der med onkler og stukket med kjepper for å lete etter de savnede sølvmyntene. Men i ettertid så har jeg tenkt at en metalldetektor nok kunne vært et bedre redskap.


Anders dreiv også mye som jeger og fangstmann. En historie fra den tid er velkjent, og fortelles ofte. Nils Persa hette en svensk same, som beitet nord for Bleikvatnet om sommeren. Enkelte år med god beite kunne han bli over vinteren i samme område, han bodde da i Grøndalen, i Nils Persa-køta. En slik vinter var jerven til stor plage. Anders og Nils jaktet intenst i dagevis, uten å ha hell med seg. Nå var det slik at de av og til dro heim kadaver av jerv-revet rein, til hundemat. En uværsdag kom de heim seint på kvelden etter en mislykket jakt. Da karene hadde fått i seg mat, og varmet seg, kunne kjerringa med dårlig skjult stolthet berette: Ja, i dag skaut no eg jerven! Denne dårlige form for spøk fikk den mislykkede jegeren til å reagere med et surt: Jau, du jærvæ jerven, det va du lik tel! Hvorpå kjerringa smatt ut, og kom inn igjen og kasta en dau jerv midt inn på køtagolvet: No kan dokk sjå, fikk dem høre. Jerven hadde kommet i snøkovet for å ete på kadaverne som lå på snøskavlene utafor køtadøra, kjerringa oppdaget den, og fikk i full fart ladet en gammel munnladning, som sto i køta som husværje, snek opp døra, og fikk fulltreff på jervrakkeren. Etter dette ble karene noe mer tystlatne utover kvelden.


En annen historie om Nils Persa-folket er et godt eksempel på de krav som stiltes, og de utfordringer fjellfolket sto overfor: Det var vanlig at fjellfolket passet på å få varer fraktet med leilighet (hestskyss) så nær boplassen som mulig. For folket i Grøndalskøta var det høvelig å få fraktet proviant og annet til Inderdalen, øverst i Brygfjelldalen. Denne gangen hadde antagelig Grøndals-folket blitt saltsnål, for de hadde fått fraktet et kvartel saltsild til Inderdalen. Nils var opptatt i reinskog, så provianteringen var kjerringas ansvar. Været var sånn høvelig bra om morgenen, så hun bestemte seg til å få heim varene. Nok om det, da hun hadde fått kvartelet bundet fast i meisa, og var klar for heimturen (etter litt prat - og godt matflidd), så hadde været snudd om, med nordvest og snøkov. Husmora i Inderdal prøvde å stoppe henne: Du må ikkje bein tel å legg over Slegda i kveld, du kjem aldri levendes heim. Men, at saken var litt mer komplisert, ble hun fort klar over da hun fikk svar: Jau, far ikvell; Imåræ få ban! Da mannfolkene kom heim fra skogen, ble de sendt i vei for å lete etter henne, men måtte bare snu, fordi været var så dårlig. Neste morgen var det bedre, då de dro i vei til Grøndalskøta, for å fortelle Nils Persa om hva som hadde skjedd. Men det var så visst ingen fare på ferde, for det første de så da de kom dit, var sildkvartelet som sto på snøskavlen, og inne i køta hørtes iltre babyskrik.


Thomas Madsen (Massæ)

En annen som var godt kjent, var Thomas Massæ. Boplassen hans var rett sør for Borterelva inne i Bleikvassbukta. Han bodde ikke fast der, men jeg har tenker at etter hvert som han ble eldre så bodde han der året rundt.. Det var en heller som var basis for boligen, i fremkant var det murt opp stenger som var kledd med torv slik at det ble en vegg. I den ene enden er det murt opp en kasse av stein, den syns godt den dag i dag. Jeg har mistanke om at den ble brukt til oppbevaring av mat. Bæstæ husket Thomas Massæ godt. Hun kunne fortelle at han var en hyggelig kar, som hadde et godt lag med ungene. Da Bæstæ og Nora var barn så hendte det at de reiste på søndagsbesøk til Thomas. Da kom han i møte med dem og bar de over elva, for det var jo ingen bru der. Under helleren fikk de traktering og når de ville hjem så fulgte han dem og bar dem tilbake over elva.

Thomas Massæ var også kjent for å overdrive noe voldsomt. En gang han var i Oksfjellelva så snakket han om at det fantes da ikke ryper nå til dags. Selv hadde på en dag skutt så mange ryper at han fikk en våg fjær, altså 18 kilo. Det skal en god del ryper til for å fylle de kiloene.


En annen historie om Thomas handler om da han var på tur gjennom Bleikvasskaret. Ved Skardtjønna på tur østfra, møtte han en bjørn som åt bær og gjorde seg klar til å gå i hi. Thomas ropte da: Unna vei, her kjæm folk. Dette likte ikke bjørnen noe særlig, så han reiste seg på to bein og ville angripe Thomas. Men Thomas var rask og tok meisæ av ryggen, der hadde han en fjærsekk. Han holdt meisæ foran seg slik at bjørnen beit i den og da kunne Thomas rømme. Bjørnen sto igjen og hostet fjær og dun.

Ved en annen anledning hadde Thomas mistet en reinkalv i en issprekk på breen. Han fikk hjelp fra Oksfjellelva, de kunne nemlig se kalven nede i sprekken. De fikk reip rundt karen, men han kom ikke langt før han ropte: hal meg opp, eg tøl ikkje trykkje. Da han senere fortalte denne historien selv, sa han at han målte 80 favner på tauet men fortsatt nådde han ikke tak i kalven. Han var god til å fortelle historier, men man måtte ta høyde for at de var godt krydret. Men besta brukte å skryte av at han var en trivelig og hyggelig person.


Dragspell-pojken

Enda en annen som det gikk mange historier om, var en svensk same fra Stensele som ble kalt for Dragspell-pojken. Dette var på den tiden at de første trekkspillene ble kjent i området. Han måtte ha vært musikalsk og glad i å spille, for de kunne høre han, under riktige vindforhold, helt til Oksfjellelva, når han spilte på andre siden av vannet. De hadde rein på Kongsfjell-siden av vannet og der spilte han for dyra og seg selv. Ved godt føre, hadde han også med seg trekkspillet og spilte mens han gikk på ski. Tilnavnet var altså ganske passende, hans egentlige navn har dessverre gått i glemmeboka.


Om du nå skulle få lyst til å lese mer om Oksfjellelva kan du kjøpe boka Oksfjellelva - en fjellgård ved Bleikvatnet her.