Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Noen fakta om Okstindbreen
v/ Dag Brygfjell

I Okstindan finner du Nord-Norges høyeste fjell, Oksskolten, 1916 m.o.h., og en høyst uvanlig bre. Undersøkelser kan tyde på at Austre Okstindbre er den eneste breen i Norge som har eksistert kontinuerlig siden siste istid (9.000 år før nåtid). Varmeperioden, som begynte for 9.000 år siden, klarte ikke å smelte bort hele Austre Okstindbreen. Etter varmeperioden vokste isbreene til ca år 1.000. Deretter var det stillstand fram til ca. år 1.400. Da begynte ”den lille istida” som varte til 1.850. Etter 1.850 fortsatte isbreene å vokse til langt ut på 1.900-tallet.


Okstindbreen er Norges åttende største isbre og dekker et område på cirka 46 km2. Største høyde ligger på cirka 1.580 meter og laveste høyde på cirka 750 meter. Om du liker å boltre deg i blåsien finnes det mange breer å utforske.


En isbre er en stor masse av is og snø som er i stadig bevegelse. Når breen når en tykkelse på over 20 meter blir bunnen av isen plastisk på grunn av trykket. Breen vokser i perioder hvor det er mer nedbør enn avtining. Dette skjer i akkumulasjonssonen. Og breen avtar når nedbørmengden er mindre enn avsmeltingen. Dette skjer i ablasjonssonen.


Isbreen ser vanligvis hvit ut. Dette skyldes at alt lyset reflekteres fra overflaten. Men mange har nok opplevd at isbreen kan se blå ut. Isbreens blå farge blir ofte feilaktig sagt å skyldes små luftbobler i isen. Imidlertid skyldes blåfargen vannmolekylenes tendens til å absorbere rødt og gult lys. Når det røde og gule lyset absorberes av vannmolekylene, er det kun det blå lyset som slipper igjennom. Dette skjer når lyset har trengt vel en meter ned i ismassen.


Det finnes ulike typer breer. Okstindbreen er en platåbre. Det er noen brearmer ned fra platåbreen ned mot dalførene, og disse omtales som dalbreer.


Okstindbreen

Okstindbreen er et fellesbegrep for breene i Okstindmassivet.


To hovedbreer

Okstindbreen er på sitt høyeste i området mellom Okstinden – Tvillingtinden og Svartfjellet 1.580 m.o.h. Herfra går det to sammenhengende hovedbreer: 

  1. Vestisen er en vel ni kilometer lang bretunge mot vest, og 
  2. Austre Okstindbre er en cirka syv kilometer lang bretunge mot nord-nordøst.


Seks frittliggende breer

På østsiden av Okstindmassivet, særlig i området Oksskolten – Okshornet – Svartfjell er det flere breer som ikke er forbundet med selve hovedbreen.


  1. Nord for Oksskolten ligger Oksskoltbreen.
  2. Sørøst for Oksskolten ligger Charles Rabot breen mellom Oksskolten og Okshornet.
  3. Sørøst for Okshornet ligger Corneliussenbreen mellom Oksskolten og Svartfjell. Corneliussenbreen er den         største breen som faller ned mot Spjeltfjelldalen.
  4. Sør om Svartfjell ligger Austre og Vestre Svartfjellbre. Vestre Svartfjellbre faller ned mot Gryta innerst i               Steikvassdalen.
  5. Steikvassbreen faller ned mot Steikvassdalen innerst i Steikvvassdalen nordvest for Steiktuva.
  6.    Sør om Tvillingtindene – Vesttinden faller Bessedørbreen ned mot Bessedørdalen


Vestisen sender ut flere brearmer

  • Oksfjellbreen er en liten bretunge som faller ned fra Vestisen mot Oksfjelldalen sørvest for Vesttinden.
  • Mørkbekkbreen faller ned mot Mørkbekkvatnet. På 1940 tallet var Mørkbekkvatnet helt dekket av breen.
  • Vestre Okstindbre ligger vest for Okstinden. Vestre Okstindbre har de siste årene gått tilbake og har                        åpenbart et  vatn som den faller ned mot. Vatnet har fått navnet Klemettjønna.


Bremålinger

Okstindbreen har i enkelte perioder vokst, og i andre perioder gått tilbake. Det er flere morenerygger i forkant av en del breer som kan vise når breen har vokst og når den har trukket seg tilbake. I området under Austre Okstinbre skal det være lokalisert 13 slike morenerygger.


Adolf Hoel synes å være den første som startet med systematiske oppmålinger av breene i Okstindan. Han foretok oppmålingene i 1908 og satte opp merking for å måle om breene vokste eller trakk seg tilbake. Under Austre Okstindbre målte han den 10. september 1908 at avstanden mellom merkepunktet og breen var 181,8 meter. Den 2. september 1909 gjorde han på nytt målinger og da hadde breen gått 28,2 meter tilbake. Aolf Hoel satte opp merkepunkter ved åtte breer i Okstindan. Adolf Hoels assistent fra Leirskardalen, Per Fjelldal satte opp to varder foran Charles Rabot breen. Den ene 1,5meter høy og den andre 2 meter høy. Per Fjelldal foretok årlige målinger av isbreene i perioden 1909 - 1922.


I 1934 og 1941 var sivilingeniør Alfred Koller i Okstindområdet og foretok undersøkelser av breenes bevegelser. På disse turene hadde han med seg Jonas Tverå fra gården Tverå øverst i Leirskardalen. Alle åtte breene, som ble målt avAdolf Hoel i 1908, hadde gått tilbake i perioden 1908 – 1934. Bessedørbreen hadde gått svært mye tilbake, og avstanden ble anslått til cirka 850 meter.


Fra 1934 til 1941 ble de åtte breene målt hvert år av Jonas Tverå. De åtte breene hadde gått så mye tilbake i perioden 1934 – 1941 at Alfred Koller kom tilbake for å sjekke at målepunktene og målingene virkelig var korrekte. Bessedørbreen hadde fortsatt å gå tilbake så mye at Alfred Koller brukte tre dager for å gjøre helt presise målinger.


NVE startet målinger av av Austre Okstindbre og Corneliussenbreen i 2006. I perioden 2007 – 2008 vokste Austre Okstindbre med tre meter, mens Corneliussenbreen hadde gått 66 meter tilbake i samme periode.

Artikkel: Brear og klima i Nordland attende til istida. Jostein Bakke, Anne Bjune og Svein Olaf Dahl