Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Okstindan "oppdages"  
v / Dag Brygfjell

Ut fra foreliggende opplysninger kan det synes som om Okstindområdet har vært tilnærmet uoppdaget og grenseløs vildmark inntil slutten av 1800-tallet. Men denne grenseløse vildmarken har i mange generasjoner vært brukt av svenske og norske samer. Den ”offisielle norske oppdagelsen” av Okstindene ser ut til å finne sted i 1874. Da fikk geolog O.A. Corneliussen fra Kristiania i oppdrag å foreta geologiske undersøkelser i Nordlands amt, herunder Okstindene.


Olof Tresk 1640

Navnet Oxe-fjäld ble første gang brukt i offentlige papirer i 1640. I Sverige hadde Olof Tresk fått i oppdrag å undersøke grenseoppgangen mellom Norge og Sverige. Da han intervjuet samene fikk han opplysninger om at det fantes et fjellmassiv mot Norge som samene kalte Oxe-fjäld.


Det var således svenske samer som hadde kjennskap til området rundt Okstindan lenge før norske bumenn slo seg ned i området midt på 1600-tallet.


Fra midt på 1600-tallet til langt ut på 1900-tallet tok norske bumenn i bruk området rundt Okstindan. Nordvest om okstindbreen ble Fjelddal øverst i Leirskardalen tatt opp i 1647, vest om breen øverst i Brygfjelldalen ble Inderdalen tatt opp i 1667, sør-vest for breen ble Oksfjellelv tatt opp i 1756, sør for breen ble Røsvassbukt tatt opp i 1776, Bessedør i 1800 og Steikvasselv i 1828. På slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble flere gårder tatt opp i området som grenser opp mot okstindbreen.


Peter Schnitler 1742

Etter at Olof Tresk hadde undersøkt grensen mellom Norge og sverige ble det stille om Okstindan i vel 100 år. I 1742 fikk Peter Schnitler i oppdrag av den Norske regjering å finne ut av hvor grensen mellom Norge og Sverige var. Den 25. august 1742 var Peter Schnitler på Mo i Rana og innhentet opplysninger fra blant annet finnelensmann Nils Clementsen. I følge Nils Clementsen bodde det seks ”finne-familier” i Okstindområdet i 1742. Det var fortsatt samene som i hovedsak brukte området rundt Okstindene i reindriftssammenheng.

  

1761 ble det tegnet et kart i forbindelse med grenseoppgangen mellom Norge og Sverige. Grensen ble da oppmålt og det ble bygd grenserøyser. På kartet fra 1761 er Okstindene nevnt som Store Ox Fieldet. Nils Marelius var en av de som var med på dette arbeidet. I 1771 skrev Nils Marelius fra Sverige artikkelen: ” Charta som wisar Sträckningen, så wäl af Landryggen som Fjällryggen samt Riks Gräntsen imellan Swerige og Norrige.” I artikkelen nevnes Oxtindene kort, uten noen nærmere beskrivelse.


O.A. Corneliussen 1874

Den ”offisielle norske oppdagelsen” av Okstindene ser ut til å finne sted i 1874??!!!. Da fikk geolog O.A. Corneliussen fra Kristiania i oppdrag å foreta geologiske undersøkelser i Nordlands amt, herunder Okstindene. I somrene 1874 og 1875 foretok han sine undersøkelser i Nordland og delvis Troms. I 1891 publiserte han sin artikkel ”Bidrag til kunnskaben om Nordlands amts geologi” i Norges Geologiske Undersøgelses aarbog no. 4. O.A. Corneliussen skriver: ”Man maa dog her erindre, at saa tidlig som i 1874 var heller ikke dette stifts forholde paa langt nær udredede, ialdfald var de endnu ikke fremlagte. Prof. Kjerulf havde vistnok i 1871 i ”Nyt Mag. For Naturvid” paabegyndt en afhandling herom; men fortsættelsen og afslutningen heraf kom ikke forend i 1875, og først i 1879 udkom hans verk; ”Udsigt over det sydlige Norges Geologi” med kart”. I løpet av sine undersøkelser besteg O. A. Corneliussen Okstinden. I følge hans dagbok gikk han den 31. juli 1874 en tur fra Brygfjelldalen, opp på Okstinden (Om det var Okstinden er fortsatt uklart.) og videre til Leirskardalen. O.A. Corneliussen fikk i ettertid en bre oppkalt etter seg, Corneliussenbreen.


Charles Rabot 1883

I 1883 var den franske geograf og tindebestiger Charles Rabot på tur i Okstindene. 2 år tidligere hadde han vært i området rundt Røsvatnet, og da han kom tilbake i 1883 var det breen som fanget hans interesse. I 1883 gjorde han sine undersøkelser på Okstindbreen og besteg Oksskolten 1916 m.o.h. Han publiserte sine undersøkelser i boken Au Cap Nord i 1898. Charles Rabot fikk i ettertid en bre oppkalt etter seg, Charles Rabotbreen.


K. Bing 1900

Året er 1900 og i Nordlands avis torsdag den 12. juli 1900 stod følgende annonse i avisen: ”Oxtinderne. Fredag den 6 ds. blev Oxtindernes høieste Top Oxskolten, 6094 Fod, besteget for første Gang. Bestigningen foretoges af Sagfører Bing fra Bergen i Følge med en Nordmand og en Lap fra Leiskardalen.” K. Bing likte seg i okstindområdet og i årbok fra 1903 for Den Norske Turistforenings hadde K. Bing en artikkel om ”OXTINDERNE” hvor det hette: ”Efterhvert som Turistlivet kommer at udvikle sig i Helgeland, vil selvfølgelig ogsaa det pragtfulde Fjeldparti nord for Røsvandet, Oxtinderne, mer og mer tildrage sig Opmærksomheden. Skjønt det - i alle Fjeldlande - er et Mindretal af de Besøgende i vedkommende Distrikt, som gør Afstikkere fra de opstukne, magelige Ruter og giver sig i kast med de mindre tilgjængelige Tinder og Bræer, saa er det dog dette Mindretal, hvis Reiser og Hændelser særlig bidrager at give vedkommende Distrikt sin Tiltrækning og Charme som Turiststrøg.” K.Bing var formann i Turistforeningen for Bergens by og i begynnelsen av 1900-tallet var han en av landets dyktigste fjellklatrere og førstemann på en rekke topper og isbreer.


Sir Henry Pottinger 1905

I 1905 ble det gitt ut en bok som het Flood Fell and Forest (Vol II London 1905) av Sir Henry Pottinger. Han var i Bessedør og tok seg en tur opp mot Okstindbreen. I boken skriver han:” These glaciers were unknown to Von Buch, Forbes, and all the scientific travellers in Norway. Out of two hundred volumes which I possess, all dealing with Scandinavia, I cannot find one wcich mentions them, except Yngvar Nielsen’s recent handbook.

…..

I notice that in Mr. Cecil Slingsby’s charming volume, ”Norway, the Northern Playground,” he twice speaks of the Oxtinder as a disappointing range of mountains. This may be so; I can only describe what I saw, and have not the smallest pretensions to be a judge of what is really interesting to the ambitious devotee og mountaineering,………But I may quote the words of my friend the late Mr. A. G. Renshaw, who was an experienced climber; he made the tour of Røsvand in 1891. ” At Bussidoren we made many excursions into the glacier land to the north. Guides there were none to be had. There is real mountain work to be done in this range, and you can walk across almost continuous ice and snow to the great Svartisen glacier….There are some genuine peaks of great beauty.”(Slingsby årstall?)


Enkel oversetting til norsk: ”Disse isbreene var ukjent for Von Buch, Forbes og alle vitenskapelig reisende i Norge. Av to hundre bøker som jeg eier, og som alle handler om Skandinavia, kan jeg ikke finne en som nevner dem, unntatt Yngvar Nielsens siste bok.


Jeg merker meg at Mr. Cecil Slingsbys i hans sjarmerende bok, ”Norge, den nordlige ”lekegrind”, to ganger nevner Oxtindene som et skuffende fjellparti. Det kan nå være, jeg kan bare beskrive hva jeg så, og har ikke de minste intensjoner om å være en dommer over hva som virkelig er av interesse for den amibisiøse og lidenskapelige fjellklatrer… Men jeg vil gjerne gjengi ordene til min venn den siste Mr. A. G. Renshaw, som var en erfaren klatrer; han gjorde turen til Røsvatnet i 1891. ”I Bessedør tok vi mange ekskusjoner til den nordlige del av isbreen. Vi fikk ikke tak i noen fjellførere. Det er virkelig en utfordring å gå i disse områder, og du kan gå på is og snø nesten helt til Svartisen. Der er noen storslagne tinder som er svært vakre"


Adolf Hoel 1908

I 1908 var Adolf Hoel i okstindområdet. Han utførte geologiske undersøkelser og foretok målinger av selve breen. Han foretok samtidig førstebestigning av Mellomste Okskalv, Nordligste Okskalv, Steikvasstinden og Bessedørtinden. Resultatene av sine undersøkelser ble publisert i artikkelen Okstinderne. Fjeldgrunden og Bræerne i årbok for 1910 for Norges geologiske undersøkelse. Men allerede i 1909 hadde han en artikkel Fra Okstinderne i Den Norske turistforenings årbok for 1909. Artikkelen i årboken er tatt med i denne boken og gjengitt i sin helhet.


De som leser Adolf Hoels artikkel Fra Okstinderne vil merke seg at han på slutten av artikkelen kommer med mange forslag til nye navn i Okstindområdet. De fleste forslagene er tatt i bruk. Adolf Hoel har således hatt stor betydning for navnesetting i okstindområdet. Temaet navn i Okstindområdet blir tatt opp i artikkelen Navn i Okstindområdet.


Også andre kjente personer er blitt slått av den storslåtte naturen rundt Bessedør Theodor Caspari skriver følgende om sine opplevelser fra Nord-Røssvatnet: ”Og saa bær det ind i den nordlige del av Røsvandet. Den utsikt, som aapner sig, naar dampskipet runder Hjartfjeldnesset og sætter bent over fjorden til gaarden Sundsaasen, er utvilsomt en av de vakreste i Norge.


Bessedør – ja, her er visselig indgangsdøren til Okstindenes vilde forrevne alpeverden, et fjeldparti som i nogen grad minder om Skagastølstindene i Lyster.


Alfred Koller 1934 - 1941

I 1934 og 1941 foretok sivilingeniør Alfred Koller undersøkelser av breenes bevegelser i Okstindområdet. På disse turene hadde han med seg Jonas Tverå fra gården Tverå øverst i Leirskardalen.


Mot slutten av 1960-tallet ble det mer systematisk forskning i okstindområdet. Forskere fra Aarhus universitet i Danmark og fra University og Reading fattet sin interesse for breområdet. I den forbindelse er det publisert en rekke forskningsrapporter fra Austisen.


Til slutt vil jeg ta med et hovedfagstudie av Arna Haga som ble utgitt i 1997: Kvarts, rein og fangstfolk under Okstindan. Brudd eller kontinuitet i bruken av fjellet ca. 1800 f.Kr. – 800 e.Kr.