Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Spjeltfjelldalen naturreservat
v / Per Jomar Hoel

Stien som fører til Spjeltfjelldalen naturreservat starter fra Granheim. Stien går i kanten av dyrkamarka de første hundre meterne, så blir det en merket sti i lett, trivelig bjørkskog et par kilometer. Deretter blir det ganske tungt og bratt opp til varden som står ved tre km. Der ”åpner” Spjeltfjelldalen seg, og det blir en storslagen utsikt over Stormyra med sine flotte fjell omkring. Her er det godt å kvile seg litt.


Spjeltelva som du har fulgt fra start med sine spreke, små og ville fosser, lever et adskillig latere liv innover dalen. Den går gjennom Stormyra og danner et spennende våtmarksområde med et variert fugle- og planteliv.


Det er herlig å tenke på når en nyter panoramaet foran at i denne flotte utsikten får en vandre i timevis framover. For å unngå kjerr og sumpområder er løypa merket i tørrlandet på østsida av dalen. Distansen blir noe lengre, men utsikten gir så mye valuta tilbake at det er verdt hver en ekstra meter. Dessuten blir det nok myr når en kommer lenger inn i dalen.


Spjeltfjelldalen naturreservat

På grunn av sin beliggenhet og produktivitet har området fått status som naturreservat. Det ble vernet et område på 30.250 dekar, hvorav 250 dekar er ferskvann.


Formålet med fredningen var” å ta vare på et produktivt høyereliggende våtmarksområde av stor regional verneverdi, særlig pga det rike og varierte fuglelivet.”


Det er registrert 55 fuglearter, de fleste hekkende, i området. Det er skikkelig stemning der når alle forbereder sommerens produksjon av en ny generasjon. Det er også livfullt i liene fram mot Spjelthaugen på vårsnøen. Da sikrer steggene sine revir,ja, det er nesten som i en hønsegård når det er på det mest intense.


Våtmark

Våtmarka er variert med næringsfattige myrer i sørdelen, små tjern med myrer som er rikere i midten, og en norddel med viersump som er nesten uframkommelig uten vinger. Slik finner fuglene sine favorittsteder, og artsvariasjonen utvikles naturlig over tid. Spjeltelva fores med vann fra et utall bekker fra Okstindan. Den mest kjente er Rabotbekken, oppkalt etter den franske breforskeren, Charles Rabot. Bekkene fra breområdet kan være svært lunefulle. Med skikkelig godvær eller kraftig regn på breen flommer de fort opp, og det kan være helt umulig å forsere dem.


Blant andefuglene er det kvinand og krikkand som dominerer i myrområdet. Rødstilk, småspove og strandsnipe er vanligst blant vaderne. Brushane og svømmesnipe er heller ikke uvanlige. I krattskogen langs elva trives spurvefuglene godt. Her er det skjul mot rovfuglene, og her kan det være svarte svermer av insekter. Myggsvermer er heller ikke uvanlig der turstien går.


Vegetasjonen

Det er svært variert vegetasjon i reservatet. Tett bjørkeskog i dalens østside gir lirypene både skjul, ly og mat. Sammen med Spjelthaugen har dette området stor solinnstråling, der snøen smelter relativt tidlig. Dette har gitt området en uvanlig artsrikdom der kalk- og næringskrevende planter har etablert seg. Ballblom, enghumleblom og svarttopp er noen av de vanligste. Grønnkurle, fjellkvann og svartstarr finnes også. Nede ved flatmyrene er det starrvegetasjon som dominerer.


Summen av varierte arter i flora og fauna har selvsagt økt verneverdien av området kraftig.