Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Lappekodisillen 1751
v/ Per Jomar Hoel

Freden i Brømsebro 1645

Langs Artfjellsnyta mot Søndre Artfjellbekken er det ikke uvanlig å treffe på reinflokker som beiter. Gulpende reinflokker i skogkanten mot Stormyra er et flott skue. Det kan være til dels store flokker i området. Og utrolig nok, opplevelsen med rein lokker fram mange tanker som har med vår nordiske historie å gjøre. Reinen i dalen er svensk, og slik har det alltid vært. Det har vært svenskrein helt inn til Oksfjellelva hver eneste sommer i Spjeltfjelldalen. Historien bak disse fredelige flokkene er både dramatisk og spennende.


Fredelig grense

Vår nordiske historie er kjent for at det har vært mange kriger og mye ufred landene imellom, men det har stort sett vært en ikke-sak for områdene i nord. Riktignok laget Håkon Håkonson en grenseavtale i nord i 1251, og det hadde vært noen forhandlingsrunder i hundreårene etter, men i grove trekk kan en nok si at tiden før 1500-tallet ble nordområdene så godt som aldri blandet inn. Landegrensen var diffus, og alle slo seg til ro med det.


I Okstindområdet har samene drevet med rein totalt upåvirket og uavhengig av store begivenheter mellom sentrale makter. For dem har riksgrensen aldri eksistert. Sommer- og vinterbeitet har vært styrende for deres virksomhet. Slik hadde alle samebyer, siidaer, sine områder som var definerte etter flere hundre års beiting og drift. De brukte det som ble produsert og levde i pakt med naturen.


Utover på 16-og 1700-tallet ble imidlertid situasjonen noe endret. Tamreinstammene økte, og behovet for større beiteområder var uungåelig. De gamle siidagrensene ble fortrengt så det ble mange uklarheter om hvilke grenser som gjaldt, fast bosetting knyttet til fedrift og jordbruk krevde arealer, og nye rettsregler tvang seg fram. Det gamle veidesamfunnet ble også sterkt forstyrret av misjonsaktivitet og nye nærings- og livsvilkår som trengte seg på. Den gamle samiske kulturen var derfor i ferd med å løses opp da landene begynte å interessere seg for å få faste grenser mellom landene.


Nordisk ufred

Det er ingen hemmelighet at vårt over 400 år lange samkvem med Danmark har vært mye preget av rivalisering mellom nabolandene, og det meste har vært styrt fra Stockholm og København. Etter den såkalte Hannibalfeiden som endte med fredsavtale i Brømsebro 1645, ble det en del grenseendringer. Sverige overtok mellom anna Jamtland og Herjedalen, og det begynte å bli mer fokus på grenser mellom landene, også i nord.

Men først etter at Den store nordiske krig ble avsluttet i 1720, ble det såpass fredelige vilkår mellom statene at det gikk an å bygge opp et ordnet naboforhold. Grensen ble bestemt og oppmerket 1742-51, og statene respekterte hverandre. Det som imidlertid var helt nytt i denne fredstenkingen , var at det skulle bestemmes ei grense i Sameland. Denne problemstillingen hadde ikke vært viet noen særlig interesse tidligere. Motivasjonen for klarere grenser, var nok for å kunne skattelegge de som var drivere der.


Peter Schnitler

Major Peter Schnitler gjennomførte mange grenseundersøkelser før den vedtatte grensetraktaten ble vedtatt. Den fortalte mye om samiske bosettinger og næringsdrift, så hans protokoller dokumenterte at bare en grensetraktat mellom landene var ikke nok. Det måtte lages et tillegg. Hans arbeid var av uvurderlig betydning for utviklingen videre.


Samene ble betraktet som urfolk. De hadde sin historie langt bak historien til statene som fastsatte grensene, derfor var det enighet om at de måtte behandles med særretter. Det ble besluttet at den nye grensetraktaten måtte ha en tilleggstraktat som ivaretok samenes rettslige status. Riksgrensen gikk jo rett gjennom et folks naturlige område og delte folket mellom de to nordiske statene.

Slik ble Lappekodisillen til i Strømstad i 1751.


Lappekodisillen av 1751

Egentlig bærer denne traktaten et mye høytideligere navn. ”Første Codicil og Tillæg Til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverig Lapperne betræffende.” Den er også blitt kalt ”Samenes Magna Charta”.

Lappekodisillen befester flyttsamenes rett til å drive med reindrift og fangst på begge sider av grensen. De er anerkjent som urfolk med sine særretter. Likevel er de undersåtter av den ene eller den andre nordiske kongen med skatteplikter. 30 paragrafer forteller ganske detaljert om hvordan norske og svenske samer skal forholde seg til hverandre i mange livssituasjoner.


I løpet av 1700-tallet ble det samiske området delt opp mellom alle de nordiske landene og Russland.

Lappekodisillen ble satt i verk 1751 og bestod urørt til 1859. Den overlevde forhandlingene i 1814, og en ny revidert utgave kom i 1859. Først 130 år etter originalutgaven fikk landene nye bestemmelser gjennom felleslovgivningen ”Lov angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige” av 2.juni 1883.

Det ble en del dramatikk knyttet til avtalen under unionsforhandlingene i Karlstad i 1905, men bølgene la seg, og ordningen med ”flytlappernes rett til renbeite …” fikk fortsette.


Rettsaker

Til tross for at det var enighet landene mellom, hersket det en del misnøye med praktiseringen av avtalen fra Ildgruben- til Spjeltfjelldalsområdet. I 1911 var det 8 rettsaker i ”Søndre Helgeland”.


Uenighetene bestod hovedsaklig i uoverensstemmelser mellom norske og svenske reineiere om bruken av områdene, likeså var gårdbrukere lite fornøyd med svenslappenes tilsyn med reinene sine. Områdets ”lappelensmand” var også ute med sine krav.


Referatene fra rettsakene er ganske omfattende, men for å vise hvor stor misnøyen var, gjengis noen uttalelser fra vitneboksen: ”Det var særlig Nils Andersens ren som stømmet vestover.” ” Aarsaken til at løsrenen begynte at komme, er likegyldighet fra lappernes side. Vitnet hadde hørt at Tarna-bønder si, at lapperne lægger sig i gaardene og koker kaffe, mens de lar renen fare på egen haand i tillid til, at Røsvandet tar imot.” ” Svenske lapper har vist seg paa disse kanter, men kun for at lete efter renen, de har ikke gjætet den.” ” De norske finner hadde saa smaa buskaper, at de maatte drive rendriften paa den gammeldagse maate for at den skulde lønne sig. De gjætet godt, melket renen og ystet ost, men dette kunne de ikke gjøre uten at holde flokken samlet. Klemet Olsen blev saaledes nødt til å flytte vestenfor Røsvandet, fordi han ikke kunne holde sin ren ute av de store svenske flokker av løsren som for 30-40 år siden begynte at strømme ind i landet.” ”En høst ødelagde renen så mye for at vitnet måtte slagte en ko.””Vitnets gaard led skade, verst var det den gang med havnegangen, men til dels blev slaatelandet ødelagt og jordbunnen rotet opp.”


Disse rettsakene påvirket nok forhandlingene om nye konvensjon en del, men til tross for at ny konvensjon ble vedatt, ble ikke alle problemer løst. Selv om uoverensstemmelsen ble mindre, levde de videre utover på 1900-tallet.


Reinbeitekonvensjonen av 1919

I 1919 ble det forhandlet fram en ny reinbeitekonvensjon. Denne trådte i kraft 1923 og skulle gjelde i 30 år framover. Dersom ingen av landene sa opp avtalen senest tre år før avtalens utløp, skulle den automatisk gjelde i 10 år til. Denne var svært omfattende med i alt 204 til dels lange paragrafer. Det var ingen begrensninger på antall rein i Spjeltfjelldalen., men for Nordland ble det satt opp kvoter. Ved avtaleperiodens utløp hadde svenskene anledning til å beite med 29850 rein, men bare 13888 flyttet inn. Norske samers retter til å nytte vinterbeite i Sverige var langt mer begrenset, så det var ikke snakk om gjensidighet i beiteutnyttingen. Vel 1000 norskeide rein var på svensk side. Dette tallet gikk senere enda mer ned, men svenske samer som hadde fast opphold i Saltfjellområdet, begynte å benytte svenske landområder om vinteren, faktisk var tallet helt oppe i 4830 dyr i 1958.


I henhold til avtalen av 1919 ble det ei reforhandling i 1949, men det ble små endringer da. Antall svensk rein som kunne beite i Nordland ble redusert til 24250 dyr. Og dermed begynte en ny 10 års gyldighetsperiode for avtalen.


Brudd

Da 1919/49 avtalen gikk ut, ble det uenighet om innholdet, og den norske regjeringen sa opp avtalen i 1961. Et nytt forhandlingsforsøk endte med et nytt brudd . Det eneste det ble enighet om, var at den tidligere inngåtte avtalen måtte forlenges år for år til det en gang ble forhandlet fram ei ny. Århundreårgamle beitemønstre kunne ikke forandres av advokater og andre skrivebordsfolk.


Det gikk så langt at landenes utenriksministre tok saken opp og fikk oppnevnt en svensk-norsk kommisjon som skulle arbeide fram et nytt forslag. Dette skulle danne grunnlag for nye forhandlinger. Begge regjeringene satte inn ressurssterke og handlekraftige folk på jobben, og gruppa arbeidet intenst fra 1964 -67.


Nå ble det lagt stor vekt på å få fram kunnskap om områdenes beiteressurser og beregne kapasitet utfra biologisk bæreevne. På grunn av de enorme områdene som skulle registreres, ble det brukt helikopter under arbeidet. Dette var et nytt framkomstmiddel i fjellet. Det har senere vist seg å bli et svært nyttig hjelpemiddel for virksomheten til både reineiere og biologer .


I Nordland hadde det utviklet seg en betydelig misnøye på grunn av mye ulovlig svensk beiting. Dette tærte på lavressursene, flokkene kom sammen, og det var mye arbeid å skille reinen når sesongene var slutt. I tillegg hadde nordmennene vanskeligheter med å få tildelt områder i Sverige. Alt dette måtte det tas hensyn til i en ny avtale.


Reinbeitekonvensjonen av 1972

Den norske forhandlingsdelegasjonen ble ledet av ekspedisjonssjef Jens Evensen. Han var senere norsk forhandlingsleder i EF-saken. Forhandlingene startet i 1968 og ble sluttført i juni 1971. Året etter ble Konvensjonen underskrevet av utenriksministrene og trådte i kraft 1.mai 1972. Denne skulle gjelde fram til 2002. 76 paragrafer gav her klarere bestemmelser og imøtekom norsk reindrifts interesser langt bedre enn i 1919.

Kommisjonen vurderte svenskenes behov for sommerbeite i Norge til å være mindre enn før, men det ble tatt hensyn til at svensk rein måtte få komme til høyere fjell og isbreer på norsk side. Beitetiden ble satt fra 1. juli til 31. august. Det ble ikke fastsatt noe tall på rein som kunne beite.


Norske vinterbeiter i Sverige ble også imøtekommet, men på grunn av at svenskene slet med noe nedbeiting nært grensen, fikk norsk rein tildelt områder langt inne i Sverige, faktisk ned for områder som svenskene normalt brukte. Dette gav nok noen logistikkproblemer for nordmennene.


I samme anledning ble det også forhandlet fram en avtale om sperregjerder i nærheten av riksgrensen eller vestgrensen for områdene svenskreinen kunne beite i. I fjellmaratonløypa kommer en til det første like etter starten ved Granheim. Der er det ei åpning i gjerdet som turgåeren kan nytte. Denne må selvsagt stenges etter passering. På vei mot Okstindbreen, nord for Oksfjellelva, etter ca 20km, krysses det neste gjerdet. Her kan det klatres over, men det er også mulig å smyge under. Gjerdeprotokollen har samme gyldighetstid som selve konvensjonen.


Ny uenighet

Konvensjonen av 1972 kom til å gjelde fram til 2005. Da vedtok Stortinget at forvaltningssystemet fra 1972 skulle gjelde til ny konvensjon ble vedtatt. Riksdagen i Sverige vedtok derimot at Lappekodisillens prinsipper fra 1751 skulle gjelde inntil videre. Den grenseoverskridende reindrifta måtte derfor forholde seg til to forskjellig lovverk i hvert land. Dette ble uutholdelig for alle. Nye forhandlinger ble derfor tatt opp igjen allerede i slutten av 2005, og ny avtale ble undertegnet i 2009.


2010

Lappekodisillens prinsipper for den nye avtalen ligger fortsatt til grunn, men er mer tilpasset moderne reindrift og er mer smidig enn de tidligere. Nå kan for eksempel en sameby i Sverige lage særskilte avtaler med norske reinbeitedistrikt. Dette muliggjør bedre samarbeid og bedre utnyttelse av ressursene . Selvbestemmelsesretten er større. De norske reineierne har fått tildelt beiteområder som er nærmere grensen. Dette muliggjør tradisjonell flytting. Etter -72 avtalen var trailer eneste alternativ for flytting. Ei egen reinbeitenemnd skal godkjenne alle avtalene.


Den nye avtalen åpner for mer praktisk samarbeid. Det skulle borge for at reindrifta i området vil bestå, og at næringa er gitt levelige forhold for mange år framover på begge sidene av grensa.


365 år

Det er nå 365 år siden freden i Brømsebro og interessen for grensene i nordre del begynte å melde seg. Etter den nordiske krigen er det heldigvis blitt mindre blod, naboene er blitt siviliserte. Det er derimot slitt ut mange buksebaker ved forhandlingsbordene, og adrenalinet har nok fosset i mange forhandlingskropper. Reindriftas skjebne har vært avhengig av framsynthet og respekt for urstatusen til et hardt prøvet folk.


Reinflokkene i skogkanten mot Stormyra viser at naboene har lykkes. Spjeltfjelldalens grønne skatter gjør ikke bare reinen tilfreds, det er utrolig trivelig å være turgåer i dette miljøet, også.


Ekstra trivelig når en tenker på drakampene og prøvingene området har vært utsatt for. Sporene etter Peter Schnitler og Lappekodisillens forfedre synes som grønt, næringsrikt gress helt under buken på trinne reinokser.