Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Klemet i Krokan
v/ Per Jomar Hoel

”Eventyrliv”

Fra Tippen i Leirbotnet er det lett å se ei dyrka flate i dalbunnen under foten av Tverrfjellet. Like ved denne dyrkamarka ligger Klemethelleren. Her bodde Anna og Klemet i mange år av livet sitt. Fortellingene om deres liv, særlig Klemets, lever ennå på folkemunne og er en viktig del av Okstindområdets historie. Mindre interessant er de ikke blitt etter at den restaurerte boplassen deres ble sprengt med dynamitt i 1994.


Klemet levde store deler av livet sitt i fjellet. Han hadde alltid en dragning dit. Der trivdes han, der var han trygg. Han likte dette enkle og ugjennomtrengelige, dette åpne og innholdsrike. Han likte fjellet, -hardt, vilt, vart, og mildt. Dette som både skremmer og lokker.


Ettertida er veldig flink til å lage myter og historier, så sannhetsgehalten i enkelte historier som kommer her, kan nok variere, men uansett, Anna og Klemet levde et liv som er som et eventyr for oss i dag. Klemethelleren var brua mellom fjellet og bygda.


Klemet

Klemet var ansett som en utmerket fjellguide, men han er neppe blitt noen legende i bygda på grunn av turene sine. Nei, Klemet omtales fortsatt fordi han viste veier som ingen visste var der. Han løste problemer på utradisjonelle måter og greide det andre ikke greide. Han brøt grenser mellom mennesket og naturen. Han havnet på en måte i et ingenmannsland. Derfor ble mange utrygge på han. Vi mennesker tar så lett avstand fra det ukjente.


Klemet ble født i Norge i 1833. Faren hans, Per Henriksen, drev med rein og beitet Stolpfjellet/Kangsenområdet, fjella øst for Leirskardalen. Som mange av de andre reineierne i området hadde han vinterbeite for reinen sin i Sverige. Riksgrensen var ei kunstig grense for både norske og svenske reineiere.


Tängvatnet

Per Henriksen hadde en nybyggerrettighet ved Tängvatnet i Sverige. Klemet var gjeter for faren sin rein og flyttet etter hvert dit. Der ble han gift med Anna Maria Månsdotter f. 1838 fra Forsbäck.


I tillegg til gjeterjobben drev de et lite bruk ved Tangvatnet. De fikk barn og hadde det greit, om kårene var trange. Klemet viste allerede der at han hadde evner de fleste ikke hadde.


Så da hesten til naboen deres mistet synet, var naboen overbevist om at det var Klemet som hadde skylda. Dette gav naboen klar beskjed om, og det var ikke bare ord som ble brukt. Klemet hadde kniven på lur, og det var en sterkt skadet nabo som måtte ha hjelp for å komme seg heim etter oppgjøret.


Klemet var redd for at knivbruken ville resultere i reaksjoner fra det offentlige, så det ble fort bestemt at hele familien skulle flytte fra Tangvatnet til Norge. Denne beslutningen hadde nok ulmet i Klemets hode lenge før denne hendelsen, for levegrunnlaget for familien var marginalt.


Uansett, de pakket det de hadde og dro vestover. Slik havnet de i Hattfjelldal. De ble der en stund før de kom vandrende oppover Leirskardalen og fikk bo hos Lars Nilsen som var driver av en av Fjelldalgardene langt oppe i dalen. Nils Jan Kjeldsen eier garden i dag. Her begynner egentlig historia om Anna og Klemet for oss. Før vi går videre med dem, skal vi se på hva som skjedde med barna deres.


Barna

  • Per - var eldst. Han ble igjen i Hattfjelldal og slo rot der. Etterslekta hans er knyttet til Unkervatnet. De heter       Tjønna


  • Olav – (Olof Andreas). Han ble kalt Ole Klemetsen og bodde flere år i Bygdåsen i Bleikvassli og Boldermoen i     Brygfjelldalen. Han var en god skytter i Sørfjell Skytterlag. Han dro til Amerika i 1904-1905 og var barnløs.


  • Kristoffer – lite kjent. Var dreng på Skresletten i Leirskardalen.


  • Kristina – var budeie og tjenestetaus hele livet. Hun er særlig kjent fordi hun nektet å forlate dyra under                 skuddvekslingene ved Finneidfjord under krigen.


  • Anna – ble gift med Per Forsbakk som overtok Vollen på Jamtjorden i Leirskardalen. Hun stelte foreldene sine da de flyttet til bygds fra helleren sin.


  • Johannes – dro til Amerika, kom tilbake og så om foreldrene sine. Han dro så til Kanada og ble der. Johannes       hadde fem barn. En av dem het Klemet. Kanskje Klemet-navnet lever i de kanadiske skoger ennå?


Klemethelleren

Da våren kom, dro Klemet til fjells og ble borte i flere dager. Klemet var en fjellets mann, så han fant seg lite til rette i bygda. Han var same, ikke bare i skinn, men også i sinn. Tankene hans var alltid inne på fjellviddene.


Da han kom tilbake, sa han at nå hadde han funnet den nye heimen de skulle ha. De pakket igjen og dro innover forbi det bratte Tverrfjellet til en heller, den som i dag kalles Klemethelleren. Der hadde han reist opp bjørkestammer foran helleren og stablet torv for å gjøre det tett. Dette var nok sommeren 1888 eller 1889. Det er sikkert at Klemet og Anna, Kristina, Anna og Johannes bosatte seg der i starten. Kristina flyttet ned i bygda ganske tidlig.


Anders Nermark som bodde på øverste garden, var på besøk der flere ganger. Han beskrev helleren slik: Det var en inngang, kyrne skulle være i den ene enden og folket i den andre. Skillet mellom avdelingene var to bjørkestranger. De hadde ei stor steinhelle ca 70x70 cm til bord, og stolene var steiner. Døra var ei enkel borddør med gjenger av tre. Det kom opp ei vannkilde der kyrne stod. Vatnet rant i ei fure i berget som kyrne drakk fra. De hadde ei kvit ku med horn som han husket særlig godt. Hornene var slitte etter å ha gnikket i berget for å få vann fra renna. – Anna og Klemet var nok de første som hadde innlagt vann i Korgen. Anders var også sammen med Klemet og far sin på fisketur ved Kjensvatnet. De overnattet sammen i køta der. Trivelig tur.


Olava Ånonli som bodde på ”Koparnægeln”, rett inn for Innerenget, var også på besøk under helleren. Hun sa at alt var blankskura og reint der. De fikk silmelk med tjukk fløte. Den spiste de med hornskjeer. Hun sa at Klemet var en kraftig bygd kar med noe mystisk over ansiktsdraget. Han gikk i vadmelsjakke og hadde sydvest på hodet. Anna var spedere, hadde et rolig blikk, var fåmælt, trivelig, og hun var tryggheten selv.


Etter noen år fikk Klemet tak i et hus som han fikk reist som et tilbygg til helleren. Da ble det paradisiske tilstander der. Eget bord og seng, god plass og skikkelig grue med pipe og avtrekk.


Både Anders og Olava husket Anna og Klemet som behagelige naboer.


Levegrunnlag

Anna og Klemet anla en potetåker i lia like innenfor helleren. De slo myrene langt innover Leirbotnet, likeså i Kjensvassområdet. Foret ble lagt i stakker og kjørt fram på kjelke om vinteren. De fisket ved Kjensvatnet, og de fikk tak i kjøtt i bygda. Klemet sitt nære forhold til naturen og kunnskapen om dyr og planter er nok også årsaken til at mange myter om hans evner er skapt. ”Han kunne mer enn sitt Fadervår, men han gjorde aldri noe ille,” sa Olava.


Klemet var ikke redd for å ta heim selvdøde dyr. Ble han kjent med dødsårsak og dødstidspunkt, visste han om kjøttet var spiselig eller ikke.


Dokter og medmenneske

Ei historie sier at når Klemet kom heim med selvdøde dyr og han var i tvil om kjøttet kunne være bedervet, prøvde han det først på katta, deretter på Anna. Gikk det godt med dem, spiste han det selv. Det er nok ettertida som har lagt på dette krydderet.


En dag hadde de kastrert en hest i Trettbakken, en gard noen kilometer lenger ned i dalen. De fikk problemer med å stoppe blodet på hesten, så de ble ikke så lite bekymret. Klemet kom tilfeldigvis forbi. Han tok hesten og leide den noen meter framover, og da stoppet blodet. Alle var imponert over Klemet sine evner, men Klemet sa at dette var enkelt. Hesten stod rett over ei vannåre, og da er det uråd å stoppe blod.


På Sandmoen, en gard enda litt lenger ned i dalen, hadde hesten fått en staur i foten, og den ble ikke skikkelig gangfør. Dyrlegen gav etter hvert opp og anbefalte at hesten måtte avlives. Vent med det, sa Klemet, som også var til stede. Han for heim og kom tilbake med ei flaske med urter på. Han smurte inn den overbetente foten. Etter noen dager ble hesten god.


Jenny Grane bodde på Innerenget på den tida. I 5-6års alderen ble hun svært syk. Klemet fikk høre om dette og for heim til familien. De var jo som naboer å regne. ”Det var ei kald isende hand som ble dratt varsomt over panna mi,” sa Jenny etterpå. Jenta ble frisk.


Snøras

Å bo under Tverrfjellet var ikke akkurat det tryggeste sted med tanke på ras og stormer. En vinter kom det bud om at Klemethelleren var totalt borte i et ras. Naboene dro opp med spader for å se om de hadde overlevd. Etter en stund gravde de fram pipa, og de kikket ned i gruva. Der stakk Klemet sitt smilende ansikt fram, og han sa: ”Kan jeg få sette på kaffekjelen snart?” Da redningsmannskapet hadde gravd fram døra og kommet seg inn, ble det spandert nykokt kaffe. Ingen panikk om de ble isolert i snøen ei tid.


Ja takk til en dram

Det var en kjent sak at Klemet sjelden takket nei til dram. Brennevinet var neppe noe problem for han, men han satte stor pris på en støyt. En juleaften hadde Klemet vært i bygda, og det hadde blitt i meste laget på han. Far til Olava fulgte han til Tverå, og Ol-Nilsa som da var bruker på garden, fulgte han heim til helleren. Der satt Anna og ventet. ”Ha Klemet vøre snytt igjen?” var hennes eneste kommentar.


Under en tur i Leirskardet kom han i prat med en kar. Denne karen kjente til at Klemet var glad i en dram, så han sa at hadde han nå bare hatt et glass, så skulle han ha fått en dram. Klemet visste råd. Han tok av seg sydvesten, vrengte den og sa: ”Sjå her, her er det glass.” Mannen stod for det han hadde sagt og spanderte en skikkelig dram på Klemet. Den dagen ble turen opp Leirskardet i lengste laget. Det sies at Klemet sovnet i veikanten.


Kreft

Den historia som kanskje gjør sterkest inntrykk på oss moderne mennesker, er da Klemet var dokter til seg selv. Han fikk kreft i leppa, og det ble fra legehold sagt at han hadde ikke lenge igjen.


Dette varselet likte Klemet heller dårlig, så han tok seg en fjelltur, samlet planter og laget en mikstur. Denne smurte han over den infiserte leppa. Anna holdt speilet så han fikk se godt. Så tok han kniven og begynte å skjære vekk leppa. Der han ikke kom til selv, måtte Anna skjære. Han ble visst ikke noe vakkert syn etterpå, så han skjulte såret med et hareskinn som han bandt over. På spørsmål til Anna på hennes eldre dager om hva som hadde vært det verste hun hadde opplevd i livet sitt, svarte hun: ”Det må va den dagen eg skar han Klemet.”


Olava Ånonli som var bare ei jente på den tida sa at hun var redd Klemet med hareskinnet. Dette syntest Klemet var vondt, så han gav henne ei krone for å vise at han var snill, om han var stygg. Noen år etter var Klemet på Søvik sykehus og ble flikket på. Da kom hareskinnet vekk, og Olava fikk tilliten tilbake.


Naboforhold

Forholdet til naboene var jevnt over bra. De hadde med litt mat og gaver når de var på besøk, og både Anna og Klemet var hjelpsomme tilbake. Men en ting likte Klemet dårlig. Det var at dyrene fra Tverå beitet i Krokan, som han mente var sitt område. Han mente at det foret som var der, kunne han få ha i fred. Derfor la han ljåer i stiene som dyra gikk etter for å få de skadet. Et slikt opplegg kunne det ikke bli noe annet enn konflikt av.


En dag gikk Johan Tverå, sønn på garden, i forveien for å kontrollere om det lå noe skadelig i veien for dyra. Han kom til Krokan, der Klemet bodde, og Klemet var ikke i noe særlig humør denne dagen. Han røk på Johan, som da var i 14-15 års alderen. Gutten var sterk og fikk Klemet under seg i basketaket. Likevel fikk Klemet fram kniven og stakk Johan i låret.


Episoden fikk et rettslig etterspill. Klemet fikk 3 dager på vann og brød for oppførselen sin. Det blir sagt at Klemet var så arg over straffa at han sa: ”Jeg har greid meg uten både vann og brød mange ganger før. Det skal jeg greie nå, også.” Han holdt løftet og tok ikke inn verken tørt eller vått mens han sonet.


Fjellfører

Klemet var mye brukt som fjellfører. I rapporter fra geologer finner vi Klemets navn flere steder. Han var kjentmann i fjella her lenge før han bosatte seg under Helleren. Charles Rabot betegner han som ”intelligent, og hadde i høyeste grad både stedssans og iakttagelsesevne.”


I 1908 kom Adolf Hoel, kjent geolog og fjellmann, til Klemet og spurte om hjelp til Søndre Okskalven. Klemet kastet slåtteutstyret og var klar med en gang. Så ivrig var han på disse jobbene. På denne turen fikk Klemet vondt i en fot, og turen måtte avbrytes. Dette var nok hans siste guideoppdrag. Han var da 75 år gammel, så for oss er det i alle fall forståelig at kroppen gav beskjed.


Barna og skolen

Anna og Klemet var svært opptatt av barna sine. I dårlig vær fulgte de ungene til skolen, som lå en liten mil lenger nede i dalen. Barna bodde i bygda midt i uka, men kom alltid heim i helgene. Etter at ungene fikk seg arbeid på gardene rundt om, var Klemet ofte innom dem og fulgte med hvordan de hadde det. Familien holdt godt sammen til tross for vanskelige kommunikasjonsforhold.


En dag kom en flott kledt mann i hatt oppover Leirskardet. Det var Johannes som kom heim fra Amerika. Anna og Klemet holdt til inne på myrene med onna. De stoppet opp arbeidet og såg på skikkelsen som kom mot dem. Det ble et gledelig og gripende gjensyn. ”Eg fekk så sørgele vondt i auan,” sa Klemet og tørket seg på kinnet. Han var tydelig rørt over å få se sønnen sin igjen. Johannes gav de nok både litt penger og gaver, for etter dette besøket skiftet Klemet ut sydvesten med hatt.


Vollen

Johannes avtalte under Norgesbesøket sitt med søsteren, Anna, at dersom hun ville ta seg av foreldrene deres, så skulle han kjøpe garden, Vollen ved Jamtjord, til henne og mannen, Per Forsbakk. Jamtjorda ligger midt i Leirskardalen. Slik ble det, og foreldrene flyttet fra helleren sin høsten 1914. Kristen Ivarsa som bodde på nabogarden, sa at Anna og Klemet var hyggelige naboer. De var rolige og hyggelige, sa Kristen. – Men Klemet trivdes ikke.


Siste fjelltur

Da våren etter flyttinga kom, satte Klemet kløv på ei av kyrne, bandt de sammen og vandret mot Kjensvatnet. Om sommeren måtte en være i frisklufta i fjellet, ikke i ei støvete bygd. Han vandret til Klemetneset, vest for Kjensvasshytta. Der var det to bygninger, ei køte for dyra og et hus for folket. Her hadde han vært hver sommer, og slik skulle det være.


En kveld var det slik uro i køta til kyrne. Klemet tente ei ”snertspik”, som Olava kalte den, for å få nok lys til å se inne i køta. Klemet slokket den etter bruk og stakk den under rafta og gikk inn. Etter ei stund var det full brann i køta. Gloa på spika hadde blusset opp igjen. Klemet skyndte seg ut, fikk ut ungkua og Stjerna, mens gammelkua, Soløya, brant inne. I kampen for å berge dyra ble Klemet ille tilredt av flammene. Klærne brant opp, og han var ikke noe hyggelig syn da han måtte ta seg bort til Turisthytta i håp om at noen skulle komme dit. For å gjøre minst mulig skade på hytta, sies det at han tok seg gjennom golvet og satt inntullet i et ullteppe da han ble funnet.


Folk fra bygda kom for å følge han ned, men Klemet ville helst bare bli. Han var tappet for krefter, og han ville gjerne få dø i fjellet der han hadde levd livet sitt. Dette gikk selvsagt ikke, og han ble fraktet over fjellet. – Det var en forkommen fjellmann som for heim fra sin siste fjelltur.


”Du kan kje va aleinæ her no,” skal svigersønnen hans ha sagt da han kom opp for å hjelpe Klemet. ” Du ska få sjå at dæ går an å va aleinæ,” hadde Klemet svart tilbake. Slik ble det visst, også. Per mistet kona og alle omkring seg.


I bygda ble han stelt med, og brannskadene var ikke så stygge som antatt. Klemet drog seg til, men kreften tok seg opp igjen, og Klemet ble syk utpå høsten. Han glemte ikke sommerens opplevelser når han merket at slutten kom, men han nevnte ingenting om at han var bitter.


Skinndød

En dag lå han død. Det ble hentet ei kone for å stelle han. Da hun kom, var Klemet allerede stått opp igjen, og Per sa til kona: ”Dæ vart bære fiasko med dauen hans Klemet.” Han var noe utspekulert.


Død

Kreftene til Klemet var slutt, livet ebbet ut og han døde. Da var det Kristen Ivarsa som tok på han likskjorta. ”Han hadde en fot med bue på,” sa Kristen.


Et lite handicap var tydeligvis ikke noe hinder for å legge alle fjell bak seg.


Klemet lever

Klemet har fått plass i alle som kjenner litt til livet hans. Kanskje har ettertida gitt han en del urettferdige egenskaper. De som levde samtidig med han, sier i alle fall det. Historiene om paret som levde under Klemethelleren vil nok leve videre uansett om noen av dem avsannes med årene.


Anna og Klemet ble som brubyggere mellom fjellet og bygda. De var samer, men hadde fjøs og dyr. De bodde mellom bygda og fjellet, og deres levemåte var en mellomting mellom nomadens og den bofaste. I bygdas forstand levde de utradisjonelt og løste problemene på sine måter. De levde sitt liv slik det passet for dem. En enkelhet og en slags kynisme sett fra vårt ståsted.


Sett i dette lyset er kanskje ikke kaffehistorien ved Stor-Nila tjønna i 1899 så motbydelig som den virker. Den som ikke passer seg selv, bukker under som et tre i skogen. Naturens lover er slik.


Anna og Klemet levde et liv i pakt med naturens krav. Det er vi moderne mennesker som har forandret oss. Måten de brukte fjella på og greide seg er en viktig del av Okstindområdets historie.


Begge to ligger begravet på Korgen kirkegård. Klemet døde i 1915. Anna døde 8 år etter.


Om du har fattet litt ekstra interesse for Klemet, kan boka om Klemet og Stor-Nila bestilles her.