Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Johanskréen
Fortalt av Bjarne Johnsen til Dag Brygfjell

Hovedkilden for denne historien er Bjarne Johnsen fra Nymoen ved Nord-Røsvatnet. Andre kilder er Olav Bessedør fra Heggmoen og Åsmund Bessedør fra Sandvika, begge ved Nord-Røsvatnet.


Bjarne.......Bjaaarne .........Bjaaaaaaaarne!!!!” Bjarne Johnsen står frempå en bratt fjellskrent og ser ned mot et område hvor det nettopp har gått et snøras. Han hører at faren roper på ham, stadig mer intenst. Bjarne hadde kommet ned Hjartfjellet på ski og rent seg på skiløypa til jaktkameraten Johan Sundsli. Johan og Bjarne var på rypejakt oppe i Hjartfjellet, og tidligere på dagen hadde de slått av en prat. Praten dem imellom dreide seg om jakt. Bjarne var ute for å teste en nyreparert hagle, som han hadde fått låne av Olaf på Valen. Johan var ikke helt fornøyd med fangsten i og med at han hadde fått kun 3 ryper, og mente at børsa hans ikke var helt god denne dagen. Han ville avslutte jakta, og dra tilbake til Sundslia. Men Bjarne ville først ta seg en tur vestover og litt opp i Hjartfjelltinden for å jakte på rypeflokken som han hadde sett noen timer tidligere. På tur oppover hørte Bjarne at Johan løsnet et skudd og antok at enda en rype måtte bøte med livet.


På tur ned Hjartfjelltinden hadde Bjarne sett at broren til Johan, Jakob Sundsli, hastet over isen på Nord-Røsvatnet. Jakob fektet med armene og ropte, men Bjarne var for langt unna til å kunne høre hva Jakob sa. Da Bjarne kom lenger ned i Hjartfjellet kom han inn på Johans løype og stusset over retningen. Han fulgte sporet og så at det forsvant utfor en bratt skrent. Nå står Bjarne frampå fjellskrenten og er urolig. Løypa til Johan forsvinner inn i rasområdet, og ingen er å se! Unntatt faren til Bjarne, Kåre, som hesblæsende nærmer seg rasområdet. Kåre er andpusten og roper stadig: “Bjaaaarne!!!” Bjarne svarer på farens fortvilte rop, men Kåre oppfatter ikke hvor Bjarne står, og roper ut: “Ke i fan e du hæn??” “Eg e då her”, svarer Bjarne. “Her, her, her!!! Ke i hælvete hæn her?” Bjarne hører at faren er sint, fortvilt og redd. Faren har all sin oppmerksomhet rettet mot rasområdet, og skjønner ikke at Bjarne står på en høyde over snøraset. Da Kåre endelig skjønner at sønnen Bjarne er i livet er det med en blanding av stor lettelse og dyp fortvilelse at Kåre må konstatere: “Då va det hain Johan eg såg!?


Det var tirsdag 26. januar 1960, og lite snø i fjellet. En liten time tidligere hadde Kåre Johnsen tatt seg en pause i rypejakten oppe i Olfjellet og satt med kikkerten for å se etter ryper. Kikkerten ble rettet mot Hjartfjellet hvor han så at Johan og Bjarne var i ferd med å skille lag. Straks etter hørte Kåre et skudd og rettet på nytt kikkerten mot stedet hvor han hadde sett Johan og Bjarne. Til sin forskrekkelse så han at en av personene satte av på ski ned den bratte fjellsiden. Og det kunne ikke være Johan som fant på en slik galemattias. Johan var vant og kjent i fjellet, han var den dyktigste jegeren Kåre kjente. Johan var en friluftsmann som nærmest ”bodde i fjellet”, så Johan kunne ikke finne på å ta en slik vei ned aksla. Det måtte være den langt mer dumdristige og uerfarne sønnen Bjarne på 19 år som satte nedover fjellsida. Det bar i en lang sving ned mot et område hvor det alltid gikk ras. Og det gjorde det denne gangen også! Kåre så at skiløperen forsvant i snøraset. Og det kunne ikke være noen annen enn Bjarne! Gode råd var dyre, hva skulle han gjøre? Kåre vurderte det slik at han måtte ha med seg spade og elghunden Truls til rasområdet. Han tok raskeste vei ned Olfjellet til Nymoen. Her fortalte han kona Emma hva som hadde skjedd, og ba henne ringe etter hjelp. Emma ringte øyeblikkelig til de nærmeste fjellgårdene rundt Nord-Røsvatnet, Rødlia, Steikvasselv, Heggmoen og Skarlia. Hun fortalte hva som hadde skjedd, og ba innstendig om hjelp. Kåre tok i all hast med seg ei snøskuffe og hunden Truls og rente det remmer og tøy kunne tåle opp mot rasstedet. Svein Makse fra Sverige var tilfeldigvis på Nymoen, og la på tur etter Kåre. Andpusten, redd og med blodsmak i munnen etter å ha presset seg så altfor hardt nærmet Kåre seg rasstedet, men det var ingen spor etter personen som hadde gått i raset.


Da det til slutt går opp for Kåre at det er Johan som er tatt av raset, og at sønnen Bjarne har overlevd, er det en trist Kåre som lavmælt henvender seg til sønnen: “Bjarne, du må kom å jølp meg!” En liten stund senere står Bjarne ved siden av faren og ser utover skredområdet. Faren er fortsatt andpusten, utslitt og oppkavet. Han prøver å rekonstruere hvor Johan kan befinne seg. Skredområdet er ikke stort. Det består av store blokker med hardpakket snø, nærmest som en labyrint. Bjarne tar spaden fatt og begynner å lete etter Johan et stykke oppe i raset. Han merker seg at hunden Truls har tatt en helt annen retning. Bjarne er på vei ned mot hunden da Johans bror, Jakob Sundsli kommer andpusten og oppkavet opp mot rasstedet. Da Jakob får øye på Bjarne sier han stille: “Ja, då e det hain Johan”. Jakob går seg rett på hunden Truls og oppdager straks en beksømsko som stikker opp av snøen. “Hain e no her!!” stotrer Jakob fram før han setter seg og tar inn over seg tragedien over at det er broren Johan som er begravd i raset.


Jakob hadde med seg spade, så med hver sin spade begynte Kåre og Bjarne umiddelbart å grave fram Johan. Bjarne grov rundt Johan og Kåre kastet bort snøen. Snøen var løs til de kom til hoftene på Johan, men deretter var snøen svært hardpakket og bestod av store blokker med steinhard skaresnø. Johan lå med ansiktet ca 1 meter inn i de tettpakkede snømassene og med en svært tung snøblokk over ryggen. Ansiktet var klemt mot geværløpet, og han var helt blå i ansiktet. Johan var sannsynligvis kvalt i snømassene. Da de nærmet seg ansiktet til Johan ville Kåre helst slippe å grave videre. Han var svært oppskaket over at det var hans beste jaktkamerat som antakelig var omkommet. Bjarne måtte være uhyre forsiktig da han nærmet seg ansiktet til Johan. Endelig var Johan gravd helt løs fra snømassene, og det ble umiddelbart forsøkt med gjenopplivningsforsøk, men til liten nytte. Det var ingen tegn til liv.


Eg har no ikkje nå her å gjær, så eg fer heim å førtæl ho mammæ ke så ha skjedd”, nærmest visker Jakob, og legger på tur til Sundslia. På vei ned mot Røsvatnet treffer han Olav og Johan Bessedør fra Heggmoen. Emma hadde ringt og bedt om at alle som kunne, måtte komme og hjelpe til. Hun fortalte at Kåre hadde sett at sønnen Bjarne hadde bli tatt av et snøras og nå trengte de hjelpemannskaper for å finne sønnen. Da Olav og Johan Heggmo møtte Jakob fikk de straks vite at det var Johan som var omkommet. Det som nå trengtes var en kjelke som de kunne frakte Johan til Sundslia med. Etter en kort rådslagning mente de at den beste løsningen var å hente en slede i Sundslia. Og slik ble det. Johan og Olav ble med Jakob til Sundslia for å hente en slede og tau, og deretter la de på vei mot ulykkesstedet. Da de kom fram til rasstedet så de at Ragnvald Kongsdal allerede var kommet fram. Ragnvald kunne opplyse at Kristian Steikvasselv var på tur fra Steikvasselv og Martin Jacobsen (Litjmartin) var på vei mot ulykkesstedet fra Rødlia.


Bjarne og Kåre var svette og våte etter å ha kjempet mot steinhard skaresnø i lang tid. Etter at Johan var gravd fram, ble de stående uvirksomme, og i den kalde januarvinterdagen begynte de snart å fryse. De tok derfor skiene fatt ned mot Nymoen sammen med Svein Makse. For Bjarne, Kåre og Svein ble det en trist tur ned mot Nymoen. Ikke et ord ble sagt.


Etter at tilstrekkelig med hjelpemannskap var kommet til ulykkestedet la de Johan på sleden, og bandt ham godt fast. Transporten ble en stor utfordring i og med at terrenget var bratt og vanskelig. I tillegg var sleden lite egnet til en slik transport. En gang mistet hjelpemannskapet kontrollen med sleden, og den gikk helt rundt. Vel nede på Røsvatnet stod Harald Steikvasselv fra Steikvasselv klar med hest og slede og transporterte den omkomne over isen på Nord-Røsvatnet til Sundslia.


Tilbake i Sundslia tok Jakob mot til seg og gikk inn til mora for å fortelle henne at det var Johan som var omkommet oppe i Hjartfjellet. Det ble en sorgens dag, og en søvnløs natt for søsknene Jakob, Kåre, Arnt og mora Maren. Dagen etter dødsulykken ringte Kåre til naboen Åsmund Bessedør i Sandvika for å fortelle at Johan var død. Det ble en kort samtale. Kåre ba om at Åsmund måtte komme til Sundslia for å være en støtte i en svært vanskelig tid. Han mente at Åsmund, på nabogården Sandvika, var den eneste han kunne spørre om slik hjelp i og med at de hadde et usedvanlig godt naboforhold. Åsmund var lett å be. Da Åsmund kom til Sundslia var stemningen preget av sorg. Maren hadde ikke stort å si, men hun kunne fortelle at hun var urolig da Johan tok fatt på jaktturen på tirsdagen. Noen dager tidligere hadde hun stått og sett opp mot Hjartfjelltinden og hun hadde sett et blått lys oppe i fjellet. Hun var kjent med forestillingen om at det var et forhåndstegn om at noe uhyggelig kunne skje, et fegdlys. Maren var 83 år gammel, og det var en svært tung tid for henne. Opplevelsen brant seg inn i Marens minne. Hun opplevde på nytt å miste en av sine nærmeste. Sommeren 1945 hadde ektefellen Kristian Jakobsen dødd av kreft, og i 1948 hadde datteren Gunhild fått kokhett vatn over seg, og dødd av skadene. Maren sørget over at Johan var omkommet og sa: “Her vart det bære et sorgens hus.” I ettertid spekulerte hun ofte på det som hadde skjedd. Onsdagkvelden nærmet seg og Åsmund hadde begynt å gjøre seg i stand til å fare heim til Sandvika, da Klara Simonsen fra Bakketun kom til Sundslia. Klara ønsket å være i Sundslia noen dager for å være til hjelp.


Ulykken gikk hardt inn på Kåre Johnsen. Johan var en svært god venn og jaktkamerat. Han var en fjellets mann som visste som aller best i naturen. Det var ingen som var så kjent som ham. Johan og Kåre var ofte på jaktturer i lag, og i 1953 hadde de felt en bjørn i Spjeltfjelldalen. Ofte var de på elgjakt i lag. Nesten hver kveld hadde de en liten prat i telefonen, og jakt var som oftest temaet. Kåre mistet sin beste venn og jaktkamerat, og nabogårdene til Sundslia mistet en svært nevenyttig, omgjengelig og trivelig kar, som kunne temme enhver trollåthest. Kåre var så berørt av det ufattelige tapet av sin aller beste venn, at han ikke greide å delta i Johans begravelse. Etter en liten seremoni i Sundslia tok Kristian Steikvasselv traktoren fatt og fraktet Johan over isen på Røsvatnet til Varntresk. Johan Bernhard Sundsli ble født 3. mars 1907 og ble gravlagt på kirkegården i Varntresk mandag 1. februar 1960, 53 år gammel.


I ettertid begynte Kåre og Bjarne Johnsen på Nymoen å kalle ulykkesstedet for Johanskréen.