Okstindan
Nord-Norges tak

Hvorfor sitte inne, når alt håp er ute?

Den siste bjørnejakta i Spjeltfjelldalen
og litt om jakt i Okstindområdet
v/ Dag Brygfjell

Etter å ha gått cirka åtte kilometer fra Granheim passeres Sjur-Anderslia. I 1953 ble den siste bjørnen skutt i Spjeltfjelldalen. Om du retter blikket mot Okstindmassivet kan du få øye på dalsøkket med Skrebekken hvor dramaet foregikk.


Den hemmelighetsfulle Kåre Johnsen

«Det e no den feiteste ælgen du nån gång ha skøte», sa Emma iltert til sin mann. Hun hadde aldri sett et feitere kjøttstykke av elg. Ektemannen Kåre satt med den slitte, grå ryggsekken mellom føttene på kjøkkenet i gammelstua på Nymoen. Han sa ikke stort og oppførte seg litt utenom det vanlige, nærmest litt hemmelighetsfullt. Hendene til Kåre forsvant atter ned i den grå ryggsekken og han hentet fram en hårete framlabb av ett eller annet dyr. Ute er det mørkt denne sene høstkvelden, inne i kjøkkenet er parafinlalampa den eneste lyskilden. Emma var fortsatt ilter og sa: «Ha du no skøte ein jærv og!!?» Nå begynte ungene, Irene på 15 år og Bjarne på 12 år, å bli stadig mer nysgjerrig og de ventet i spenning på om det kunne være noe mer faren hadde gjemt i sekken? Kåre var fortsatt litt hemmelighetsfull og sa litt uforstående: «Det hær ein jærv??». Han stakk igjen hendene ned i ryggsekken, og ventet en stund. En svært lang stund syntes Bjarne. Da hemmeligheten dukket opp av ryggsekken ble det ettertenksomt stille i kjøkkenet i gammelstua på Nymoen ved Nord-Røsvatnet. Det Kåre tok opp av ryggsekken viste seg å være skinnet og hodet av en bjørn!


Elgjakt i Spjeltfjelldalen

I grålysningen tidlig på morgenen den 10. oktober i 1953 hadde Kåre Johnsen gjort seg klar til elgjakt. Den grå elghundkvalpen Truls stod allerede ved utgangsdøren og var klar til å være med på turen. Nå ventet de to på at jaktkameraten Johan Sundsli skulle komme roende med båt fra Sundslia til Nymoen, slik at de i lag kunne dra på den årlige elgjakten oppe i Spjeltfjelldalen. Der var det alltid elg å få. Spjeltfjeldalen var sikker som banken når det gjaldt elgjakt, og mang en elg hadde de to på samvittigheten i denne fine fjelldalen. Det var viktig å komme tidlig avgårde i og med at de skulle heim til kvelds.


Bjørn ved Skrebekken

De fulgte østsida av Spjeltfjelldalen nordover mot Gressvatnet, og tok seg ofte små pauser for å se etter elg. Elgen gikk vanligvis på vestsiden av dalen under Okstindbreen. Kikkertene var ofte i bruk. Det var bart og fint å gå. Etter et par tre timer var de ved Sjur Anderslia på høyde med Skrebekken som kommer ned fra Svartfjellbreen. «Kåre, sir du det samme så eg sir?», spurte Johan litt spent i stemmen. Kåre rettet kikkerten mot samme sted som Johan. Til sin store forskrekkelse dukket det opp en bjørn i synsfeltet. Bjørnen lusket oppover noen rabber nord om Skrebekken og spiste blåbær. Jaktkameratene tok seg tid til å oppleve den unike situasjonen i en kort liten stund, men snart overtok jaktinstinktet. De ble hissige og opprømte. Dette var virkelig noe helt utenom det vanlige!! De ble enig om å glemme elgjakta og heller prøve å skyte bjørnen. Dette hadde de aldri opplevd tidligere, så spenningen var stor.


På skuddhold

De gikk en stor omvei mot sør og måtte krysse Spjeltelva før de kunne smyge seg mot bjørnen mot nord. Da de fikk øye på bjørnen la de seg ned og la an geværene. De oppdaget snart at de var havnet litt for høyt opp mot Svartfjellbreen. Det var for langt skuddhold. De måtte derfor ta seg litt lenger ned i dalsida før de igjen listet seg mot bjørnen for å komme på skuddhold. Jaktkameratene hadde fordelene på sin side. Terrenget var småkupert og de hadde vinden mot seg, så de håpet på at bjørnen hverken så, hørte eller luktet at det var mennesker i nærheten. Forsiktig og mest mulig lydløst nærmet de seg igjen bjørnen. Kåre og Johan fant en forhøyning hvor de la seg. De hadde bjørnen litt ovenfor seg. Jaktkamratene lå dørgende stille. Johan la an kragen og Kåre la an mauseren. Bjørnen fortsatte med blåbærmåltidet, uforvarende hva som ventet den. Jaktkameratene ble enige om at de skulle telle til 3 og da skulle de samtidig skyte hvert sitt skudd. Johan telte til 3 og Kåre lot pekefingeren utløse avtrekkeren. Etter å ha avfyrt hvert sitt skudd ble Kåre noe forundret over at han hadde hørt bare ett smell? Det var da besynderlig at de skulle greie å avfyre to skudd så samtidig at det kun hørtes ett smell?! Forundringen skulle snart oppklares. «Dæven ta!!!» freste Johan, « eg ha glømt å opphæv sekringæ».


Bomskudd

Det ble dermed kun ett skudd som traff bjørnen. Den kom småluntende ned mot jaktkameratene. Det viste seg at skuddet hadde truffet bjørnen i mageregionen. Den stoppet og klorte seg på magen, og ut kom det lange tarmer. «No må du skyt bjyn!», ropte Kåre til Johan. Johan hadde skuddet klart og var ikke sen å be. Han sendte et skudd mot bjørnen. Nå hadde bjørnen fått nok, så den tok til å springe ned mot Stormyra i Spjeltfjelldalen. Idet den sprang nedover lia sendte Kåre ytterligere 2 skudd etter bjørnen. I ettertid viste det seg at tre av fire skudd hadde truffet bjørnen. To skudd hadde truffet bjørnen i mageregionen og ett skudd hadde truffet i det tykke spekklaget på ryggen av bjørnen.


En skadeskutt bjørn

”Hva skulle de gjøre nå?” En skadeskutt bjørn kunne være farlig for hvem som helst. Kåre og Johan ble enig om at de skulle forfølge den skadeskutte bjørnen for å ta livet av den. Den unge Truls var ikke særlig villig til å følge bjørnesporet, men Kåre tok elghunden med seg og fulgte blodsporene etter bjørnen. De kom ned i et småkupert terreng med tett bjørkekratt. Plutselig trakk Truls hardt i båndet og gikk til venstre. Deretter stoppet hunden helt opp. «Kunne det være slik at den skadeskutte og farlige bjørnen gjemte seg inne i det tette bjørkekrattet?», tenkte Kåre. Truls snudde seg mot Kåre, og med busten stående på ryggen hadde den oppmerksomheten rettet mot noe bakom Kåre. Kåre snudde seg, og en smule forskrekket kunne han konstatere at bjørnen satt bare en 5-6 meter bortenfor med tarmer hengende ut fra magen. Johan stod på motsatt side bak bjørnen, og idet Kåre fjernet seg fra skuddlinja hørte han at Johan forsøkte å løsne skudd uten at noe skjedde.


Nådeskuddet 

Kåre tok derfor mauseren, ladet, siktet mot brystet på bjørnen og trakk av. Skuddet gikk gjennom halsen på bjørnen, og bjørnens liv ebbet sakte men sikkert ut. «Hælvete og!!!» freste Johan, «eg ha faaan meg glømt å opphæv sekringæ dein hær gongen og!»


Bjørnen ble flådd og partert

Jaktkameratene ventet til at de var helt sikre på at bjørnen var død. Deretter flådde og parterte de bjørnen. De undersøkte magesekken, og i tillegg til blåbærmåltidet fant de rester av elg, rein og sau. Kjøttet hengte de opp i noen bjørker. Etter at arbeidet var unnagjort tok de fatt på en 3 timers tur ned mot Nymoen. Med seg i sekken hadde Kåre en sjelden fangst og han ivret etter å kunne vise kona og ungene jakttrofeet fra denne uvanlige turen.


Dagen etter bjørnejakta tok Kåre rede på hodet og bjørneskinnet. Han snekret en ramme og spilte opp skinnet på den.


En stor elgokse

To dager etter bjørnejakta bestemte Kåre, Irene og Bjarne seg for å hente bjørnekjøttet. Kåre tok for sikkerhets skyld med seg mauseren.


For å slippe å krysse Spjeltelva valgte de å gå på vestsiden av elva opp gjennom Spjeltfjelldalen. Etter en liten time var de oppe ved Mortenkråga. Her fikk de øye på 3 elger, en okse og 2 kyr. «Det er den største elgoksen eg ha sett», sa faren, og fortsatte: «Eg trur vi gløm bjynnkjøttet å sir om vi ændele kain få orntle ælgkjøtt. Dokk får bi her, så ska eg sjå om eg kan få has på ælgen». Deretter forsvant faren. Ikke lenge etter hørte ungene et skudd. Bjarne tok sekken og sprang det han maktet i retning av lyden fra skuddet. Irene syntes det gikk litt fort og ropte på Bjarne at han måtte vente på henne, men Bjarne var 12 år og allerede bitt av jaktbasillen så han hadde liten tid til å vente på søsteren. Ikke lenge etter stod de i lag med faren foran et digert beist av en elg. En 16-spirs elgokse og med en størrelse som ingen hadde sett hverken før eller siden i Spjeltfjelldalen. Kåre flådde og parterte elgen. Da han var ferdig valgte han omhyggelig ut de beste kjøttstykkene, og med tunge kjøttbører bar det tilbake til Nymoen.


Kjøttbører

Men de fikk ikke med seg alt elgkjøttet på en tur. Det var mer elgkjøtt som skulle bæres ned til Nymoen. Neste dag fikk Kåre med seg ungene Irene og Bjarne. Fra Sundslia fikk han med seg Johan og Kåre og fra nabogården Rødlia fikk han med seg Fritz, Sverre og Margit. Anton Granefjell kom fra Gressvatnet. Han hadde kommet via Tjetterskardet til Nymoen, og var på elgjakt. Kåre hadde ikke tid å være med Anton på jakt, så Anton tok seg en tur alene mot Gressvatnet. På tilbaketuren gikk han innom Mortenkråga, hvor han fikk med seg ei bør med elgkjøtt ned til Nymoen. Det var bruk for alle til å bære elgkjøtt i og med at det var tunge kjøttbører som skulle bæres en times gange ned til Nord-Røsvatnet. Alle som deltok i transporten fikk sin del av kjøttet. På Nymoen var Emma svært glad over at det endelig ble skikkelig elgkjøtt denne høsten på samme måte som alle høstene tidligere. Nå kunne Emma lage pølser, elgkjøttkaker og salte ned kjøtt slik de alltid hadde gjort.


Bjørnekjøtt

Noen dager senere tok Kåre seg en tur for å hente bjørnekjøttet. Det viste seg at det var mere kjøtt enn Kåre kunne få med seg på en tur. Knut Løvgren fra Stockholm i Sverige hadde fått tiende om bjørnefangsten, og han dukket opp og ba om å få kjøpe bjørnekjøtt. Han fikk med seg et skikkelig lår som han tok med seg i sekken til Rønes i Sverige. Almar Tellbo fra Lycksele i Sverige var ofte gjest i Steikvasselv. Han dukket opp på Nymoen og ønsket å kjøpe skinnet av bjørnen. Johan og Kåre ble enige om at de kunne selge skinnet for kr 400. Da Almar Tellebo forlot Nymoen hadde han med seg både skinnet og hodet av bjørnen. Det ble ikke utbetalt noe skuddpremie for bjørnen.


Hverken Kåre, Emma, Irene eller Bjarne syntes bjørnekjøttet var noen delikatesse. I og med at høsten var berget med godt elgkjøtt, ble bjørnekjøttet fort glemt. Kåre bestemte seg derfor for å røke bjørnekjøttet, og det ble spandert på gjester som kom til gårds og ville smake noe helt utenom det vanlige.


og litt om jakt i Okstindmrådet

Øverst i Brygfjelldalen ligger gården Inderdalen. Stedet er en av inngansportene til Okstindmassivet. Her bodde søsknene Otten og Jørgen Andersen. De felte flere bjørner i området opp mot Okstindmassivet. Også Ottens sønner Anders og Ole var bjørnejegere. I perioden 1785 - 1827 fikk de utbetalt skuddpremie for følgende bjørner:


Jørgen Andersen, Bryggfielddahlen

1 voksen bjørn 1785

Otten Andersen, Bryggfielddahlen

2 voksne bjørner 1790

Otten Andersen, Bryggfielddahlen

2 voksne bjørner 1794

Otten Andersen, Bryggfielddahlen

1 ungbjørn 1796

Jørgen Andersen, Bryggfielddahlen

1 voksen bjørn 1797

Jørgen Andersen, Bryggfjelldahlen

2 voksne bjørner 1800

Otten Andersen, Bryggfield

1 voksen bjørn 1801

Otten Andersen, Bryggfielddahl

1 voksen bjørn 1818

Ole Ottensen, Bryggfielddahlen

1 voksen bjørn 1826

Anders Ottensen, Bryggfielddahlen

1 voksen bjørn 1827


Er det å undres på at et fjellparti en liten times gange fra Inderdalen opp mot Okstindmassivet har fått navnet Bjørnskolten!?


I Inderdalen fikk søsknene Ole og Anders Andersen og søskenbarnet Johan Andersen utbetalt skuddpremie hvor hver sin jerv på slutten av 1800-tallet. I området rundt Okstindan ble det utbetalt skuddpremier for:

  • 36 bjørner og 4 ulver i tidsrommet 1739 – 1899
  • 28 bjørner, 32 ulver, 17 gauper og 13 jerv i tidsrommet 1800 – 1899


I denne forbindelse må jeg nevne at Jens Jørgensen fra Trætbachen i Leirskardalen fikk utbetalt skuddpremie for 3 voksne bjørner i 1807.


I 1845 fikk Norge Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt

som tok sikte på å utrydde rovdyrene.


Paragrafene om rovdyr i Lov om Udryddelse av Rovdyr og om Fredning af andet Vildt 4 Aug. 1845, lød:

”§ 1. I Præmie for ethvert af efternævnte Rovdyrs Ødelæggelse betales: a) for Bjørn, Ulv, Gaupe, Jerv eller Filfras, uden hensyn til deres Alder, tre Speciedaler; b) for Ørn, (Land- eller Havørn) sexti Skilling og for Bjergugle (Hubro) fire og tyve Skilling. For Unger af disse Fugle det Samme; c) for Hønsehøg, forsaavidt den ei er fældet ved Skud, fire og tyve Skilling.


I Viltloven av 1981 er i utgangspunktet alle viltarter fredet, og det er en egen forskrift for forvaltning av Rovvilt. Rovvilt er definert som de fire store rovdyrene bjørn, ulv, gaupe og jerv fredet, og i tillegg kongeørn. Med unntak for gaupe, er felling av rovvilt utelukkende begrunnet ut fra behovet for å forhindre at rovvilt gjør skade.


Kilde for Bjørnehistorien er Bjarne Johnsen på Nymoen ved Nord-Røsvatnet.